Hey! Jeg takker for den gode responsen jeg fikk etter at jeg postet prologen til romanen min her forrige torsdag. Hvis du gikk glipp av den, så er den altså heeeeerrrrr.
Jeg velger å poste et kapittel til; et kort et det også. Dette er innledningen til del II av boka. Stort mer er det ikke å si:
Kapittel 11
Jeg skulle, med all min tilgjengelige lidenskap, ønske at jeg kan si at det neste som hendte var pent og pyntelig. Jeg vil si det, men det vil bli feil. Dette er ikke noe rent hjørne i min fortelling, men det skjedde altså; en illsint dame taklet meg. Så langt kom vi; men hvordan? Og hvorfor?
Jeg kjente et søkk i magen, nyrene, og falt øyeblikkelig overende på et rundt bord. Typisk mitt liv. Jeg hadde ikke engang fått begynt på min ferd gjennom den lange korridoren før jeg ble brutalt omkranset av et menneske med en styrke parallell med en vår-kåt okse. Emmy stoppet opp først da jeg hadde landet på bakken. Hun gjorde opp et oppskaket vesen, og ropte noe jeg ikke helt kunne høre. Hva så jeg? Jeg så livet til en rasende jevnaldrende kvinne, og armene hennes, som voldte meg mye smerte i både ansiktet og buken. Hun deljet løs på meg en stund, alle skrek, jeg, hun, Emmy. Det var et kalas.
«Ditt kidnapper-svin! La ungen min være i fred!»
«Mamma, hold opp!» Emmy tok tak i benet til sin mor og dro alt hun maktet. Jeg hadde sluttet å gjøre motstand, etterhvert gav også kvinnen opp, men rakk å gi meg et siste spark i siden. Jeg ynket meg og vred meg i smerte. Med en spastisk anstrengelse fikk jeg rullet unna i sikkerhet. Jeg blødde neseblod, dog ikke mye, hodet dunket, og noe i siden, sannsynligvis nyrene, gjorde fryktelig vondt.
«Hvaaaau?» jeg ble avbrutt av meg selv der jeg lå, hodet var i ferd med å sprenge i smerte. Jeg så ingenting, alt var mørkt. Den neste som pratet var Emmys mor.
«Jeg er Emmys mor.» Da var den mistanken ute av verden. «Hva gjør du med barnet mitt? Er det sånn at en hvem-som-helst kan bare kidnappe uskyldige små piker når det passer ham?» Hun trampet i bakken nær meg. Jeg så ikke opp, jeg hadde ansiktet limt fast i gulvet i et forsøk på å skjerme øynene mot dagslyset.
«For det første, så er det kjønnsdiskriminerende å anta at denne hvem-som-helst er en mann. Kvinner kan da også kidnappe, om de skulle ønske det. For det andre, jeg har ikke kidnappet din datter. Jeg er vaktmester her på skolen, og Emmy er min venn.» sa jeg
«Det er sant, mamma. Han er ikke farlig.» sa Emmy kontant.
«Hysj, kjære! Har du hjernevasket henne også? Svar meg!» Jeg ville svare. Jeg ville selvsagt fremme min sak midt oppe i alt dette kaoset, men det var som å kaste småstein i havet på dette tidspunktet. Helt fullstendig nytteløst. En stund var det ingen som sa noe, og jeg så det som mitt tegn til å stikke fram hodet. Jeg bøyde hodet opp, åpnet øynene, dermed blottstilte dem for lyset. Det var skarpt, og veldig gjennomtrengende. Emmy spurte meg om jeg hadde det bra, mens hennes mor, som jeg enda ikke kunne se, freste skjellsord til meg. Det var blitt kaldere rundt meg, som om noen hadde åpnet alle vinduene i korridoren, og invitert Kong Vinter inn på omvisning. Øynene mine vendte seg omsider til det skarpe, nye lyset, og idet jeg festet blikket på den ukjente kvinnen stanset hjertet mitt. Hun var ganske alminnelig i både tøyet og bygning. Lilla cardigan, fillete Uggs, baby-blå, håret var sort, pistrete. Det fantes fortsatt spor av en ungdommelig glans hos henne. Hun var furet, men av den sorten du ser hos raffinerte adelspersoner som var født øverst på samfunnets stige. Hun var slank, men formfull. Hele figuren gav inntrykk av en slags selvsikker bestemthet, og hun bar ingen tegn til å ha gått gjennom en fødsel tidligere. Men ansiktet hennes var virkelig slitent. Det var ikke å komme utenom. Det var selve definisjonen på «t-bane-tryne». Hun var like gammel som meg selv. Jeg visste dette med sikkerhet, fordi foran meg stod Kjersti Wangdahl, min gamle kjæreste fra den videregående skolen.
