…eller, riktigere blir å si at jeg skriver en bok. Helt siden slutten av 2010 har jeg jobbet av og på med en roman jeg selv føler har et ganske sterkt premiss. Jeg begynner å nærme meg slutten nå, og endelig har jeg grodd baller nok til å poste noe av det her. Det er ikke mye, men det er noe!
Det jeg poster er prologen, altså det aller første som skjer i boka. Dette er kapittelet før historien starter, på en måte. Det er ikke mye jeg vil røpe om boka enda, men den handler om en Holger Isaksen. Han er en mann midt i trettiårene som jobber som vaktmester på en skole. Han finner seg selv i trøbbel når Norges farligste mann slipper ut fra fengsel der han har sonet ti år, og det var Holger som var hovedvitnet mot ham. Problemene dukker opp på løpende bånd.
Hvorfor er Holger så redd for denne mannen, selv etter ti år, var ikke alt han sa sant?
Holger gjør en gigantisk vitenskapelig oppfinnelse, uten å selv ville det, og finner seg selv i en spiral på vei nedover. Alt han har til hjelp er en en hyperintelligent liten jente, hennes mor, en selvhøytidelig politimester, et par tafatte renholdsarbeidere, en latterlig fjern bibliotekar og noen bokstavelig talt usynlige krefter.
Altså, dette er noe av det første skrivearbeidet jeg gjør, og hvertfall det ALLER første jeg virkelig satser på, så jeg setter pris på ALL feedback! Liker du det? GI LYD! Liker du ikke? GI LYD!
Ok, here goes:
Prolog
7 Juni år 2000
«Fortell hva som skjedde, er du snill.»
Mytene om rettsaker er sanne. Alle som har sittet i vitnestolen vil fortelle deg det samme; det er ikke mye moro. Da jeg satt der oppe, stum som en østers, tok jeg meg litt tid til å danne meg et raskt bilde av mine tilskuere og deres blikk. Du hadde juryen; hvis blikk gav meg følelsen at de helst ville at jeg ble fort ferdig så de kunne komme seg hjem til en allerede forsinket fredags-middag. Det var dommeren, hans blikk liknet juryens kollektive skjerpa sløvhet, men med en anelse profesjonalitet mikset inn i det hele. Det var pressen, med sine glupske gribb-øyne og munnviker frådende etter saftig sladder. Skribenten, skjønt, hun så ikke vanligvis opp fra laptopen sin, da full konsentrasjon kreves for å skrive ned alt alle sier i en rettssal. Nå gjorde hun det, og blikket hennes var spørrende og tilsynelatende trett av all skrivingen (aktor hadde en vane for å prate i en svimlende høy hastighet.)
Den tiltalte hadde likevel blikket som skremte meg mest, naturligvis. Jeg satt jo der, klar til å fortelle hele Norge det jeg hadde sett den kvelden, 7 juni 2000. Det som skulle bli min siste dag som en bekymringsfri mann. Blikket til mannen som ble kalt Grevlingen boret seg sakte inn i sjelen min. Da det først traff meg var det skarpt, sint og ikke spesielt traumatisk. Men etter to-tre sekunder begynte øynene å gli over i et blikk som tydelig gav meg beskjed om at han ikke ville hvile før jeg lå på bunnen av Barentshavet. Det var et traumatisk blikk. Det blikket ser jeg enda klarere enn noe annet fra den varme dagen i rettssalen.
«Hr. Isaksen?» Jeg hørte dommerens raspende røst som om alt i mitt hode befant seg under vann. Jeg måtte si noe. Jeg hadde sittet i stillhet i Gud-vet-hvor-lang-tid. Dessuten hadde jeg ‘Take On Me’ på hjernen. Men hva sier man i en sådan stund? Sannheten? Absolutt ikke. Sannheten kunne bli forbeholdt til et parallelt univers der jeg, Holger Isaksen, var en fri mann. Today’s another day to find you. Løgn? Jeg var aldri god til å lyve. Som eldstemann i en søskenflokk på tre var det alltid jeg som måtte si sannheten og dessu-
«Hr. Isaksen, trenger jeg å minne deg på at du er i en rettssal, Guds nærvær. Jeg åpnet munnen for å si noe, og det som kom ut var de ordene som skulle gjøre meg til det jeg var i åtte år etter dette. Skyggenes fange. På papiret en fri mann.
Da jeg var ferdig med å dømme Grevlingen til 10 år bak Ullersmos murer, lente jeg meg tilbake i en ubehagelig stilling og tvinnet tomler til de indre tonene av Morten Harkets stemme. Jeg var på andre verset nå. Alt i alt var jeg ikke overbegeistret over å ha nettopp den sangen på hjernen, men det fantes verre, og jeg hadde annet å tenke på på det tidspunktet.
Grevlingen kom opp foran vitnestolen. To rettsbetjenter holdt hver av armene hans for min og andres sikkerhet, for Grevlingen var en farlig mann, selv med sitt spinkle legeme
«Du vil betale dyrt for dette, Isaksen! Du veit at jeg har folk overalt i Oslo.» Sa han som om han leste tankene mine. Sannsynligvis så han på ansiktet mitt, som gav innrykket av å bære symptomene til to scenarioer; iskald frykt, eller en massiv allergisk reaksjon. Han gliste bredt, vel vitende om at jeg var redd. Take on me. Og jeg var redd. Aldri før eller siden har jeg vært reddere enn jeg var da Grevlingens øyne bulte ut som en overmoden tomat mens han hveste fram forbannelse på forbannelse mot meg. I’ll be gone.
«Du vil aldri sove trygt. Glem aldri det.» in a day or twoooooooooooooooooooooooooooo.
Rettsbetjentene eskorterte Grevlingen ut, mens jeg satt tafatt i vitnestolen, skallen skranglende etter de siste ordene han hadde sagt til meg. Du vil aldri sove trygt. Glem aldri det. Jeg hadde ingen forhåpninger om det. Døren gav et fryktelig smell, som om den selv ville minne meg på hva slags vann jeg svømte i. Myr. Sump. Kvikksand. Jeg stod fri til å velge mitt metaforiske ståsted.
«Hr. Isaksen.» Begynte Politimester Kjelling; en middelaldrende mann med tomme, grønne øyne og slitent tredagers-skjegg.
«De er truet på livet av en av Norges farligste menn. Om De er redd, så er det jo forståelig. Fengsler er jo ikke like pålitelige som de var for bare 20 år siden, og alle kan jo bestikkes og – nuvel, det jeg forsøker å si er at vi skal ta vare på deg. Som en skadet fuglunge, en fallen kamerat, et trebent bord. De er i våre hender. Vi vil finne et nytt sted å bo for Dem, et Grevlingen og de andre aldri vil mistenke.»
«Er det langt unna her?» prøvde jeg, men etter å ha hatt med Kjelling å gjøre i et par uker nå, visste jeg at dette spørsmålet var en like døv idè som fiskepinner på julaften.
«La oss nu bare si det slik; De vil aldri mer føle frykten De føler nu.»
«Men» jeg vurderte kort, i mitt stille sinn, om jeg skulle prøve å forhandle meg til en brukbar løsning, men som sagt; Kjelling var på saken, så logikk var bare å legge under bordet. Jeg prøvde meg likevel på å spørre om hvor jeg skulle bo. Igjen.
«Ikke tenk på detaljene, vi tar oss av Dem. De er vår lille kjøttmeis, skadet av et sammenstøtt mot et nypusset vindu; hvem kan klandre Dem? De så det ikke komme. La oss lege dine sår, så vil De snart fly igjen» Politimester Kjelling tok fem sekunders pause for å ta inn sine egne ord. Jeg brukte denne pausen på å motstå lysten til å kaste opp. Kjelling la omsider en hånd på min skulder. Han hadde hårete knoker, men de var ikke spesielt store. Han kunne se ut som en selvhøytidelig hobbit til tider.
«Jeg forsikrer Dem; om 7 dager vil De være langt unna alle farer. Langt unna Oslo.»
En uke senere flyttet jeg inn i en leilighet på Hosle i Bærum. Oslo: 30 minutter unna.
Stikkord: En bok, jeg skrev en bok, kult!
Godt skrevet! Tror du har en hit der. Snakk med mutter’n om publisering, hun jobber i Gyldendal.
Veldig levende språk, kan bli bra det her!
Positivt overraska! Litt seige setninger iblant, men dette virker som starten på en bok jeg absolutt kunne kjøpt
Liker finurlighetene og historien virker interessant!
Veronica: Jeg ser definitivt det med seige setninger. Denne Prologen er redigert litt, men er fortsatt preget av litt uvisshet mht sjanger og stil. Takk for alle gode ord (det gjelder selvfølgelig Axel og Emil også)! Dere aner ikke hvor mye det tok å tørre å publisere!
Og Axel: Det tror jeg jeg skal gjøre! Tusen takk:)
Stolt mamma hilser. Venter på resten av boken. Du har alltid hatt god fantasi og får utløp for det her:)