FAME – Et tappert forsøk 2

Jeg har vondt i ryggen. Hvorfor? Fordi jeg, hele helgen, satt bøyd over telefonen min og ventet på en telefon fra *insert rik mann som jobber innen bloggberømmelse. Det er et yrke det og!* helt klar til å skru på gledestårene og  rope “ER DET SANT HERREGUD ER DET SANT!?!?!?!”. Jeg mener, jeg hadde til og med leid inn en person til å skru på sangen “Time Of My Life” høyt så den ble spilt da jeg fikk mitt livs tilbud. Også skulle kameraet i taket spinne sånn at jeg ser ut som jeg spinner rundt i gledesrus, men nå sporer jeg av litt…

Så da intet skjedde bestemte jeg meg for å dra fram tyngre skyts. På dette tidspunkt kan det sammenliknes med bukkene bruse, den mellomste: Motebloggen.

Som dere sikkert husker (hvis ikke, scroll ned til dere treffer det inlegget med ganske lik tittel som denne) så lagde jeg en fotoblogg for å bli mer kjent. Det funket ikke helt som det skulle. Huff, jeg har ingen kommentarer på den en gang. SKAL JEG SKRIVE MER OM SEX OG CHARTERFEBER OG AVATAR OG JAPANSPEEDO KANSKJE!? HMMMMM???

Nuvel. ‘Lo an’ behold.

Tights Og Tanga – Motetips fra Trygve-Trond 16 år.

Hallo kjære venner. Idag har jeg trosset alle advarsler fra vennene mine, og sneket meg ut tross husarresten jeg fikk etter å ha tagget “Hannah Montana<3″ over hele stueveggen på søndag! Jeg klatret ut vinduet mitt ved hjelp av Snoopy-trusene mine og løp fortere enn jeg noensinne har gjort mot bussen. Jeg hoppet på den som det stod “732 Sandvika” på og gikk av på endestasjonen. Her skulle det SHOPPES!

Ettersom mine lesere forventer (og fortjener <3333) motetipsene mine skal dere få de! Jeg gikk rett inn på storsenteret (THE storsenteret) og Bik Bok fordi det er en hipp butikk det! Jeg fikk vært der i 1 min før en teit rar mann skrek noe om avstandsordre og politiet. HALLO, her kler man seg naken og prøver å komme seg til Narnia i et skap på Bohus EN gang også får man aldri komme inn på senteret mer. Dustefolk. Så jeg gikk utenfor en tur. Jeg snublet i en kvist og ramlet inn i en bakgate. Der så jeg noe jeg bare MÅTTE ha:

Jeg tok det på med en gang. Det er et urgammelt tradisjonelt festplagg fra en utdødd indianerstamme. Det sa ihvertfall “Gnugghild”. Hun er den smarteste usynlige vennen jeg har så hun har nok rett. Det røde nederst på drakten er blod som det hvite bomulliknende stoffet absorberer fra fienden i kamp! Men sånt vet ikke dere andre kanskje. Litt vanskelig når man ikke lærer det på skolen kanskje, så det er bra dere har meg! Jeg betalte en uteligger ved navn Bob 50 kroner for å ta bildet. Han var veldig full og kastet opp overalt og snakket om “djeveltamponger”. Jeg vet ikke hva han snakket om. Det finnes mange rare mennesker her i verden altså!

Så det var min dag! Jeg tok plagget med hjem, men en mystisk lukt drepte hunden vår “Bjeffekødd” da jeg kom inn døra. Vi begravde han i hagen. Det var supertrist og jeg er kjempelei meg men mamma og pappa vil ikke komme inn på rommet for å trøste meg engang. Dumminger! Og på toppen av det hele dukker det opp døde rotter i min nye drakt hele tiden. Æsjameg for en dag, dere!

Trygve-Trond

FAME – Et tappert forsøk 1

Her sitter jeg altså, i en klam kjeller. Snart 20, og holdt på med denne bloggen i 2,5 år. Ja, så langt har det vært siden de aller første forsøkene på å være morsom og hva har endret seg? Vel, når jeg ser tilbake på de første inleggene gulper jeg litt i munnen min over hvor pinlig dårlig det er. Så jeg vil jo gjerne si at inleggene har blitt bedre med tiden. Men ikke mye mer har endret seg. Noen flere lesere, ja! Rundt 400 treff pr måned nå og det går jo gradvis oppover. Man skal være fornøyd med slikt. Men likevel er jeg ikke det. Jeg vil smake på den søte suksess som nytes av blant annet Toroborgen, Ida Wulff og hun 14 år gamle løkrullen som traver rundt på universiteter og snakker om hvor fint alt er til noen gir henne en smokk og legger henne i vogna si.  Hvordan kan jeg nå ut til mitt folk? Hva har disse gigantbloggene til felles? Vel, de største bloggene kan deles inn i 3 kategorier: “Fotoblogg”, “Moteblogg” og “Hvorfor kan ikke alle bare gi til de fattige barna i Afrika daaaa-blogg”. Så de neste tre inleggene mine vil være forsøk på alle tre! Vi starter i dag med min fotoblogg!

En sansenes dans i containerkrans – 6/2 2010

Dette bildet tok jeg i forrige uke da jeg snek meg inn på en konferanse for noe som heter “Anonyme Trusetafsere”. Jo lengre inn jeg kom i lokalet (en hybel med mer oppkast enn tapet på veggene og MINST èn død katt) jo klarere hørte jeg en sterk og autoritær røst som runget gjennom stedet. Blodet frøs til is av denne mannes stemme og etter å ha spurt en av de snille mennene som sto med begge hendene inni frakken sin, fant jeg ut at det var selveste Franz Skinkebiff, lederen av “Anonyme Trusetafsere”. Da jeg så han visste jeg at han var et motiv å ta bilde av. Jeg vippet ut kameraet og skrudde litt på alle knottene før jeg tok bildet. Det ble superfint:

Det naturlige lyset reflekterer Skinkebiffs naturlige livsglede og plasseringen av den tilfeldige rød-hvite tafsefilla (på det årlige landsmøtet går alle medlemmene opp til tafsefilla for å be for et godt år med mye trusetafsing. Det er et vakkert syn!) i bakgrunnen av bildet uttrykker autoritet som står vel til Skinkebiffs sorte dress.

Eh, gylne snitt…ISO…linsestøv. Ah, jeg kan ikke så mye om fotografering, så jeg bare babler litt til om hva det bildet uttrykker, som like godt kunne ha vært hva som helst, så tror alle at jeg er dyp og betenkt. Den snurte munnen uttrykker tilfredshet hos Skinkebiff, og jeg ser allerede på han som en far for oss alle! Det fjerne blikket utstråler klarhet, nesten litt gudommelighet, og kanskje også en smule makt. Jeg velger å kalle bildet for “En sansenes dans i containerkrans”. Det stod mellom det og “Flukten”. Men jeg får på følelsen at millioner av liksomkunstnere har allerede brukt det navnet.

Vi sees neste gang jeg har for mye tid på mine hender.

*Insert dårlig vits om blå mennesker*

Jeg var på kino i dag. I disse dager med ulovlig nedlasting er det lett å glemme hva en kino er for noe. Om du er en av de som er trendy nok til å trekke på skuldrene nå; kino er stedet du går for å betale penger for å se en film på en stor skjerm med mange andre mennesker som prater høyt i mørket, mens føttene dine er klistret til gulvet med en blanding av gammelt godteri og sikkel (ting endret seg etter Twilight kom ut). Jeg liker kino-følelsen likevel så jeg prøver å dra dit når jeg har svært lyst til å se en ny film. Og med alt pratet om disse blå menneskene som alle ser ut til å elske for tiden, bestemte jeg meg for å dra for og se Avatar sammen med to venner. Cecilie, en av de tidligere nevnte vennene, advarte meg om at filmen er tre timer lang. For en som ikke kan sitte stille gjennom en reklame er det litt vel mye. Men likevel gikk filmen sin gang uten at noen stakkars seter ble gnagd i stykker.

Min dom? Ja, hva skal man si? Avatar er effektonani, kort og godt! 3d-effektene gir selvsagt en behagelig opplevelse, og personlig syns jeg det er artig å se hva man kan gjøre med filmer i disse dager. Men ærlig talt, legger man så mye vekt på filmens utseende er det ofte lite rom til at en interessant historie kan utfolde seg. Dette er selvsagt ikke saken for alle filmer med pent utseende, men så er Avatar litt mer enn bare “pen å se på”. Hadde Avatar vært i fengsel hadde det vært den første filmen som ble byttet bort til diverse tvilsomme typer for et tilfeldig antall sigaretter. Det finnes ingen nye nivåer for filmer nå, hvordan skal det se bedre ut enn dette? Det er nesten så animeringen likner så mye på et ekte menneske at man like greit kan sløyfe animeringen og heller gå tilbake til å bruke EKTE MENNESKER. Så, ja. Jeg ble imponert av Avatars utseende. 

Historien derimot…Historien i Avatar er tynnere enn dama til Skippern under en bulldozer, og det skal godt gjøres for en så smertelig lang film. Under filmens lange gang fokuseres det på helt feil ting alt for ofte:

1: Hvorfor får man ingen videre knytning til det blå folket? Og ikke kom her og fortell meg at det bare er meg, at jeg er ond og fortjener å bli kastrert med rustne pinsetter av scientologer! Jeg har følelser, tross alt.

2: Hva TENKTE de folka på da de bare sendte Jake inn til blå-folket (ja, jeg har glemt hva de heter, Wikipedia er lysår unna og krever flere unødvendige tastetrykk. Bare lukk øynene og lat som jeg prater om smurfer) uten en videre slagplan om hvordan han skal kunne virke som han er en av dem!? Altså, da han snublet inn i leiren deres var han ikke videre stueren. Det var kanskje derfor han var kun et blunk unna å bli skutt ned av dama som senere kom til å ha het, blå elskov med han (SPOILER, men hva forventet du egentlig?).

3. Hvorfor ser det ikke ut som om Jake er noe plaget av å måtte totalvrake en hel “by” av disse vesenene før han PLUTSELIG oppdager at han elsker denne blå damen? Det er ingen indre konflikt, ingen personlighet og absolutt ingen baktanker bak dette. Det kommer altfor brått på og skader historiens inntrykk. Hvis de klippet bort slike vesentlige ting, hvordan ble filmen 3 timer lang?

Likevel, det må sies å være en god film, fordi…Vel den underholdt meg. Og storyen er ikke så ille, det er bare det at Mr.Cameron har ikke akkurat funnet opp kruttet her. God, men med mange feil. En tommel opp, og en tommel ned.

Jeg har tatt meg selv i å engasjere meg fort i debatter om film, og spesielt; hva er viktigst å fokusere på: Story eller utseende? Personlig mener jeg at storyen og dialogen bør det legges mest vekt på. Hva er en historie uten en fortelling? Likevel må jeg innrømme at en film kan ha så god story den bare vil, men den vil svekkes av dårlig kameraføring, billige effekter, etc.

Til slutt: Her er noen av replikk-klisjeene fra Avatar som fikk oss til å le:

“I didn’t sign up for this shit!”

“This is the end for you” “Not while there’s still breath in me!”

“It’s too late for me” (en variant av det i alle fall. Jeg ba en stille bønn om at noen skulle si “DON’T YOU DIE ON MEEEEEE”)

“Get some!”

Vi sees når Michael Bay lager “Explosions The Movie”.

Beer with me here…

Mange mennesker har en hverdag som kan sammenliknes med å måtte bære en høylytt, overvektig mann med måne og svetteringer som stiller planeten Saturn til skamme. Et stort antall mennesker mener de lever livet sitt i en labyrint med ingen utgang, der man i stedet ender opp hos en…Vel, en høylytt, overvektig mann med måne og svetteringer som stiller planeten Saturn til skamme! Poenget mitt (noen fortalte meg at man må ha et) er at det finnes faktisk en drikk så fantastisk, at den farger livene til disse menneskene dømt til et liv med Karl & Co-repriser og ferdigmat. En drikk kjent som øl!

La oss få alt ut av veien først: Jeg elsker øl. Jeg ville gjort mye for øl (ikke få noen ideer!) Jeg ville passet katten til øl i et år. Jeg ville sett på Dharma & Greg for øl. Jeg ville gått inn i et feministmøte med en underskriftskampanje for å få kvinner tilbake til kjøkkenet for øl! Jeg liker smaken, jeg liker det sosiale det bringer med seg, og jeg liker at du blir kvalm før du rekker å drikke alt for mye. Jeg LIKER det! Derfor er dette innlegget en tributt til øl. Her er noen av de tingene øl gir deg:

Motet til å le av bolehoder i tjueårene som står og messer fram: “AMMERUD AMMERUD!” Et lite tips: Slike folk er ikke så glad i Bærum. Da de fikk høre at vi var derfra, hoppet de opp og ned gjentatte ganger og skrek høylytt mens de kastet avføringen sin på oss.

Øl gir deg muligheten til å finne ut at å “Rick Rolle” en hel bar er noe alle burde gjøre en gang i livet sitt.

Anledningen til å lage avtaler du aldri ALDRI holder. “Vi bør bygge en eksakt kopi av Eifeltårnet ut av Cheezedoodlez!” “Du er genial, Svein Ragnar!”

Lysten til å ta en liten spasertur…Og å sovne i deilige, eksotiske steder som kuruker.

Tålmodigheten til å lære hvordan en Jukeboks faktisk fungerer.

Lysten til å spise gatekjøkken mat som ville fått selv en fekal-entusiast til å spy.

Troen på deg selv og ferdigheter du absolutt ikke har eller noensinne kommer til å få. “Hvem er det som påstår at jeg ikke kan segla forutan vind eller ro utan åror!?”

Muligheten til å si de 5 magiske ordene: Jeg kan lett hoppe dit!”

Ja, øl kan gjøre så mangt! Og for dere som synes det er kjedelig med å drikke øl og er avhengig av drikkeleker, frykt ikke! Jeg har tatt meg frihet til å lage noen funky drikkeleker helt på egenhånd:

Boyz 2 men

Ta en slurk hver gang en person på perm fra millitæret snakker om hvor kult det er der og at alle som ikke er i millitæret er skikkelige pingler og at jo tettere man sover med andre menn jo mer hetero er man!

COME ON!!! WOH!

Ta en slurk hver gang det forekommer et nødrim i en glamrock-låt.

Prelude to hangover

Ta en øl hver gang et progband bruker ord som “twilight”, “eternity” eller “prelude” (Symphony X anbefales for hardfyllere! Fordi det er grisefett selvsagt)

HVA ERE DU DRIVER MED NÅA NILS!?

Ta en øl hver gang Karl (Mot i Brøstet, Karl & Co) sitt ansikt skifter farge.

For han som kjører i aften:

Drikk hver gang man kan høre hva som sies i en Cannibal Corpse-låt.

Indiehunt

Sett på en Franz Ferdinand-låt og drikk hver gang du ser en person med Shutter-Shades dukke opp.

For hardhausene!

Drikk hver gang det er et plot-twist i en såpeopera. “Jim isn’t your brother. He is…your aunt! …And also a porcupine.”

Kanskje jeg skal prøve å drikke for hver gang noen er inne på bloggen min? HELP ME GET DRUNK!

Jeg skal forresten opprette et lite arkiv her straks så folk kan finne de innleggene de leter etter, om slikt forekommer!

I’m feeling lucky

Vi vet alle at det finnes skrullinger der ute. Med “der ute” mener jeg utenfor mine fire vegger som jeg aldri har beveget meg utenfor. Når de finner en kur mot arbeid kommer jeg ut igjen! Skrullinger har funnet internett i alle fall. Og nå har de brukt google i min favør. Hvordan? La meg forklare, kjære venner:

*gammel 50-talls “gjør-det-selv-filmusikk i bakgrunnen.*

Det har seg slik at når slike mennesker kommer seg inn på verdensveven hender det at de tankene som befinner seg i toppen av hodene deres på magisk vis transformerer seg inn i søkefeltet. Så, i et øyeblikks neseplukkende åndsfravær hender det de klikker på “søk”-knappen som ikke er så veldig vanskelig å bomme på når man først er i gang.

Nå spør du kanskje deg selv:

“Hvorfor er dette i din favør Andreas hvorfor det?”

*samme musikk, så lenge det ikke er copyrighted*

Vel, Timmy…det er et forferdelig spørsmål. Kan du ikke for en gangs skyld hogge litt ved i stedet for å bare lage faen rundt her? Pell deg ned i brønnen så Lassie kan redde deg, ditt avskum!

Det har seg likevel slik at jeg kan sjekke hva folk har søkt på for å treffe bloggen min, og da jeg sjekka det fikk jeg meg en god latter. Min bloggstatistikk er et speilbilde på folks usunne interesser. Her er de beste søkeordene, bestemt av meg (det teller fortsatt, ok!)

charterfeber pupper – 8 treff

Det er ganske morsomt i seg selv egentlig, det at folk i det hele tatt søker på det. Men det som fikk meg til å gråte litt var at det var 8 personer som hadde gått inn på bloggen min fra å søke på dette. Jeg lurte lenge på hvorfor Charterfeberbloggen min var den mest sette. Nuvel. Jeg bør egentlig takke Svein. Takk Svein, din klamme, hese dvergdunker. Det var forøvrig 3-4 andre søkeord som inneholdt “Charterfeber” på lista. Jepp.

troll sex – 2 treff

To ting som slo meg da jeg leste det: 1. Internett har virkelig noe for alle. 2. Folk går til sære lengder for å finne det (en wordpressblogg med trollsex? Neppe. Da må du på en av de proffbloggerne som blogger om morgenavføringen sin)

alexander rybak slike – 2 treff

Har du ikke bedre å gjøre enn å henge på bloggen min, feleboy? Dessuten har du stavet “slikke” feil.

hvem faen ser på dharma & greg – 2 treff

Jeg vil ta en øl med denne personen. Også 2 treff da gitt! Når i satan skal folk forstå at det programmet er verre enn døde fluers oppkast? Det bygger på motstridende personligheter og DET ER ALT DET GJØR! Og det hadde ikke vært så utrolig ille, hadde det ikke vært for at det er gjort på en så uoriginal måte at Vanilla Ice blir flau.

tangatruse – 2 treff

De aller fleste google-søk er utført i en søken etter kunnskap, uansett hvor sært søket er. Til og med søk som “hvordan barbere knehasen?” besvarer spørsmålet til en person…en veldig hårete person. Men i hvilket univers hjelper et søk på “tangatruse” deg? Ved mindre det var et bildesøk, og ordet ble fulgt opp av “på Trond Giske”. Finnes det? Vent litt, skal bare sjekke noe…

AAAAAAAAAAAAAAÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆGH ØYNENE MINE!

eskortepiker trondheim – 1 treff

IKKE RØR FETTEREN MIN!

pornodebutant – 1 treff

Ved mindre dette er den fremtidige selvbiografien til Siv “Pink Sock” Jensen er jeg lite interessert. Jeg kan virkelig ikke huske å ha skrevet det ordet i en blogg jeg har. Hummmmm.

kirke brant i japan desember 2009 - 1 treff

Hva? Det var ikke oss!!

Og det aller morsomste søkeordet som bringte en eller annen blautfisk til bloggen min eeeeer:

perfekte manne øyenbryn - 2 treff

Jeg vet ikke hva det er som gjør det, men da jeg så det døde jeg litt. Jeg ser for meg en kar med voldsomme busker over øynene som taster sint inn søkeordene etter at enda en sjelden fugleart har slått seg til ro der oppe. Sorry, kamerat. Her er det lite å hente. Får jeg anbefale en gressklipper og en og annen instruksjonsvideo av Jan Thomas som aldri burde blitt lagd?

Jeg vurderer å lage nyttårsforesetter men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg er en jævel.

Svær i Japan V

01/01 2010 kl 02.32 (japansk tid)

Ja da var det blitt til 2010 da. Oioi. Vel for det første så er det temmelig skummelt i seg selv å forlate det trygge reiret som er 2009, ettersom vi har endelig blitt vant til det nå. Og for det andre så må jeg si at å si ”2010” er både klumpete og slitsomt! Jeg mener, hva skjedde med ”09”? Bah humbug.

2010, hvor starter man!? Ah, ja. Folk i Japan gjør noe helt spesielt og litt rørende når klokka slår 24.00 på nyttårsaften, og det er å slippe ballonger med gode ønsker bundet til dem opp i været. Den spirituelle personen i meg sa: ”la oss gjøre det samme som de gjør, Andreas! Å sende ut god energi er nok den mest konstruktive tingen du kan gjøre akkurat nå, og det å sende ut gode tanker til deg og dine er en varm start på året, for ikke å si tiåret!” Mens den 19-år gamle kødden i meg sa: ”SIGAR SIGAR SIGAR DIN FEITE KØDD AV ET CONTAINERBARN!” Så nå lukter alt sigar her. En god ting, sier du? Vel, om jeg kom til ditt lille hus/nedspydde bobil for å pisse på det ville ikke du syns det var verdens beste ting, med mindre du har en form for fetish for tynne musikere sitt urin. Den siste setningen gav null mening og er her kun for min egen terapi.

Aiai, nå er klokka 23.52 den første januar og dette blir siste inlegget mitt i Japan. Jeg er så utrolig lei meg for det at i stad spøy jeg opp alt for gamle dumplings! Uhhuhuhu! Neida men nå som jeg får tenkt litt på vår nyttårsfeiring i edru tilstand og ikke i sigarlukt og Gin & Tonic-rus, vil jeg si at det var en av de bedre. Vi snakket om de gode tingene som har skjedd med oss i 2009 og de dårlige. Også snakket vi om hvilke forventninger vi har til 2010. Vi er alle veldig hetero.

Oh, og helt til slutt vil jeg dele noe jeg aldri trodde jeg måtte komme til å dele med noen utenom en eventuell psykolog som etter å ha hørt det ville ha brent ned huset mitt og dratt til Hawaii for alltid.

Jeg hadde på speedo på onsdag. Ingen bilder av denne hendelsen eksisterer og for det takker jeg alle de høyere makter. Man måtte ha speedo og badehette på i hotellets basseng. SO THERE! Vi var nemlig på spa. Og da mener jeg ikke massasje med ”happy endings” fra suspekte geishaer som viser seg å hete Ragnar eller noe. The real deal, mann! Vi satt i kaldt, kaldt vann også senere også varmt, varmt vann. Variasjon WOOOHO! Veldig avslappende og deilig. Ikke så mye mer å si om det, untatt at Olav Skjeggedal i speedo er litt av et syn. Alle de ansatte på spaet foretok seg en evakuasjon av bygningen med nødmeldingen: ”BEAR IN SPEEDO RUN FOR LIVES!”

Speedobear roams again.

Svær i Japan IV

27/12 2009 kl 15.01 (japansk tid)

Cecilie lagde nettopp en halvkvalt ande-liknende lyd. Dette blir en lang dag. Romkameratene mine og jeg er slitne etter en noe spesiell aften for to dager siden. Vi dro ut på byen.

Hvor skal jeg begynne?

For det første, å navigere seg i mellom de svette dansende dverger som dominerer japanske klubber (i alle fall den vi var på) er faktisk enklere enn i Norge. Ditto på drinkbestillingen. Ølen er god og billig, og man trenger ikke pupper for å få en. Det er et pluss å være to hoder over alle andre. MUHAHAHAHAHA!

 Ok, så vi gikk inn og fant oss et rundt sølvskinnende bord uten stoler som en Oompa Loompa glatt kunne klatret seg opp på. For lavt altså. Det neste vi tok oss til var noe man kan kalle en prøvelse i sinnekontroll: Å prøve å bestille øl mens tre drita fulle japanske damer godt over tretti stilte snøvlete spørsmål man kan finne svaret på i et pass, på et språk kjent som ”Engrish” er noe jeg ikke vil anbefale noen med kort lunte.  Jeg har tålmodigheten til en engel, og tror dere meg ikke så kan dere holde kjeft for dere har ikke måttet kjempe mot en drita japaner som prøver å kneppe opp skjorta di fordi ”IT LOOKS COOLER! CHEST HAIR”. Alle som kjenner meg vet veldig godt at intet mikroskop kan finne spor av brysthår på min kropp, og alle de som har blitt tafset på at slike damer før vet at det er en ubehagelig følelse. Vi har også sterke mistanker om at de var eskortepiker ettersom da en av oss avslo et noe suspekt tilbud kom en glætt mann bort til han, slo han på rumpa og sa ”too bad for you, my friend”. En av oss (gjett hvem) ble lagt an på av en knøttliten kar med hestehale. Good times.

Julian gjorde nettopp noe som kan neppe kalles hetrofilt på Simen. Han gjemmer det bak påstander om at det er ninjatriks. Simen svarte ved å kile Olav under låret. Dette blir en lang, lang, laaaang dag.

Svær i Japan III

23/12 2009 kl 23.34  (japsk tid)

Etter å ha opplevd ganske mange tilfeller av kommunikasjonssvikt mellom oss og de japanske menneskene som jobber på restauranter og i diverse butikker kan man virkelig ønske seg et lynkurs i det japanske språket. Desverre er dette litt i det seneste laget. Vi er her nå, og har allerede slengt pannen i bordet et tosifret antall ganger i frustrasjon. Ettersom slikt kan gjøre vondt i lengden har jeg bestemt meg for å undersøke om det finnes en slags bok med de setningene man bruker mest når man er ute og spiser. Det har man ikke tid til å gå i dybden for å undersøke, så derfor skrev jeg min egen lille liste over de aller viktigste setningene å bruke i Japan og deres oversettelser. De er alle komplimenter dere kan prøve på den japanske befolkning for å bryte isen og kanskje skape et varmt vennskap som varer livet ut.

Datte kin khiayo – Du lukter som kefirmelk fra keiserens bryst.

Aighu hu dei dei yuni – Katten din har en evne til å vaske seg grundigere enn mange andre katter.

Shi an kerigonaishu daktori – Din far løper 60 meteren raskt.

Kejio kowikasajimo – Du er kjent for din glatte hud.

Shigerya pijemon giza kai kai kai – Hodet ditt er ikke større enn gjennomsnittet men det betyr ikke at hjernen din er liten.

Pahtori ganj – Du er alltid flink til å velge et bra passord til diverse av nettsidene du har en konto på.

Ki – Du har en helt passe mellomrom mellom øyenbrynene, og andre bør ta ditt råd om napping på nettopp dette området.

Over til noe litt annet: Se hva jeg fant i en Japansk videobutikk!

Hunden har demonøyne

Jepp, det er O Horten. Den er norsk og relativt ny. Friskt.

Til slutt vil jeg avslutte med en liten solskinnshistorie. 6 nordmenn trasket langs Tokyos gater klokken 18.00 en vakker vinteraften på leting etter en pen skjorte til en i gruppen. Olav Skjeggedal.

Yes ladies, he is single

La meg få fortelle om Olav Skjeggedal. Olav er en blid ung mann med skjegg og et blikk som tar livet av flere mennesker enn haier pleier å gjøre. Hans skarpe tunge kan skjære hull på diamanter og slikke seg i nesen. I ferd med å gi opp alt håp snublet de 6 nordmennene inn på en Armani butikk med en noe snurt betjening. Blikkene de fikk da de gled skråsikkert inn i den altfor rene butikken boret hull i veggene. De fortsatte så med å ikke ense dem mens de fnyste og fniste litt for seg selv, men akkurat så høyt at det var hørbart for unge norske ører. De unge nordmennene, nå noe ille til mote satte seg ned og ventet på sin slentrende kompanjong. ”Dette kan ei være rett sted” ytret Julian, han med krøllete hår og stor frakk av dem. Han svettet kaldt mens han skuet rundt seg etter flere stygge blikk. ”Vi venter på Olav, han får bestemme selv” sa Cecilie raskt tilbake.

5 minutter kom en Olav ut fra prøverommet, uberørt. Så mange tanker rørte rundt i gjengens hoder. Hva hadde skjedd? Ville de kaste nordmennene ut? De var tross alt ikke kledd veldig stivt.

Men Olav fortsatte bort til gjengen med en kvinnelig ansatt bak seg, glisende.

”Jeg kjøpte skjorta. 50 000 Yen” (3 000 kr ca)

Han gikk ut mens resten av gruppen hadde kjeven i gulvet. Hele betjeningen bukket så dypt at hodebunnen ble en del av trappen. Moralene i denne historien er: Aldri sku hunden på hårene, og at hårete hunder som Olav bør gå løs.

Svær i Japan Pt.II

22/12 2009 kl 20.23 (japsk tid)

Å operere seg selv med en sløv kniv. Å finne en nål i en høystakk i fyr og flamme. Å bestille en billett til en Metallicakonsert på en låve med plass til 13 personer. Å gå på Burger King og få en Big Mac. Alt dette er svært mye enklere enn å tyde det helvetes t-bane kartet til Tokyo. Så mange farger og symboler som minner om noe du finner på veggen til en mental-pasient forvirrer selv den barskeste Lars Monsen-wannabe. Ikke nok med det, men de har et fargesystem på linjene. Ikke ulikt det vi har i Norge, bortsett fra at det er det. Her i Tokyo er det ikke slik at de har nummer på t-bane linjene. Nei, DET ville vært altfor enkelt, kjære deg. Hver linje er knyttet til en farge, og det er greit for oss men hva med de som er fargeblinde? Hva skal de gjøre? Det er nok et eksempel på at Japan ikke tar ordentlig vare på fargeblinde turister. For det første har de fargeblinde fortsatt ikke kommet over det faktum at de ikke får total glede av en regnbue, og nå dette? Flaut, folkens!

Over til noe annet, i dag har vi vært på et digert storsenter med kun elektronikk…og golf.

Uh.

Ok, så hvor passer golf inn i elektronikk? Golf passer inn ganske mange steder. Det er derfor Tiger Woods tilsynelatende passer inn med så mange kvinner nå for tiden. Hurr hurr. Uansett, jeg forventet en liten driving range over byen der japanere løp for å hente ballene du skjøt rundt i byen tilbake til deg. Men neeeeida. Man skulle tro at et land som hadde kommet så mye lengre enn alle andre på alle mulige moter utenom gjennomsnitts-høyde kunne ha en slik ting å tilby turistene sine. Det var bare en helt vanlig golfbutikk og det var ikke videre morsomt.

Så, i dag har vi vært i ”sentrum”(sentrum light uten sukker) av Tokyo for første gang og jeg har noen ting å meddele. 1: MANGE MENNESKER. 2: Stressende shopping-omgivelser. 3: Alle sier ting du ikke forstår og de forstår ikke deg. Jeg gestikulerte som en dirigent med ticks da jeg prøvde å betale for ting i dag. Kort sagt, et hyggelig mareritt. Så jeg tenkte litt på en løsning på dette menneskeproblemet som det ser ut til at de har her. Hva om jeg hadde vært Godzilla? Og hadde det vært bra? La oss se!

10 grunner til å være Godzilla i Tokyo:

1. Så mye mindre gåavstand mellom alle bygningene.
2. Alle japanere er født med et innebygget instinkt som sier at de skal frykte Godzilla.
3. Ingen vil hysje på deg noensinne mer.
4. Du får sikkert slippe å betale for mat, også får du spise alene på restauranten.
5. Jeg er overbevist om at Godzilla har et utstyrlig dametekke. Kvinner liker menn som prøver å trampe dem til døde.
6. Bilene er dine personlige rulleskøyter.
7. Ikke mer 20 sekunders looper av ”Rudolf Er Rød På Nesen” i midi-versjon overalt på det 10-etasje høye senteret. Godzilla bestemmer ikke bare hvem som får leve, men han er også DJ den dagen
8. Du slipper å være redd for å bli kidnappet for å være med på et japansk gameshow.
9. Alle kjenner deg igjen overalt. Hallo, du har vært på FILM!
10. Ingen rulletrapp-regler

5 grunner til og ikke være Godzilla i Tokyo:

1. Akilleshælen din er temmelig godt synlig for enhver sint japaner med hevnlyst.
2. Du får ikke sitte på toaletter med varmekabler i dosetet noensinne mer.
3. Jeg er ikke så sikker på ryktet til Godzilla. Jeg har hørt at han drikker ganske mye nå. Det er et kjedelig rykte å ha på seg. Pluss at hans glansdager er helt klart over. Godzilla er ut, kort og godt.
4. Jeg hadde nok fortsatt hatt ”Rich Girl” på hjernen.
5. Hadde nok blitt alt for mye autografskriving imellom all trampingen og hylingen. Kjedelig å være kjendis.

Det er ikke stort mer å si egentlig. Cecilie sover selv om hun sa hun ikke skulle, Frithjof leser en bok om menn som hater menn og kvinner og dyr også sikkert, Julian, Simen og Olav er på rommet sitt, og gjør nok noe harmløst, men man vet aldri og da er det best å anta det aller groveste! Forslag? Skriv de her.

Woho.

Svær i Japan Pt.I

20/12 2009 kl 21.30 (Norsk tid)

Det er noe helt eget ved å være 1,90 meter høy når man sitter om bord på et passasjerfly. Selv om jeg aldri egentlig har fundert særlig over hvordan det må være å være en sardin klar til servering, vet jeg det i alle fall svært godt nå. En ubeskrivelig rastløshet trenger gjennom kroppen min som hos en kortvokst tysk pornodebutant, ivrig etter å røre på seg. Det er viden kjent at det som fungerer for mange, ikke nødvendigvis fungerer for alle. Vel, jeg har nyheter til dere som ligger på en comfy sofa akkurat nå. Å sitte om bord på et fullt passasjerfly i 11 timer er neppe noens betegnelse på velbehag, og om noen sier meg imot, kan dere ta bussen til Asker, kjøpe dere en sjokolade kanskje, også traske til Blakstad for der hører dere hjemme, dere satans machosistister. Nei, jeg BRYR meg ikke om dere er 1 meter høy med mulighet til å rulle dere sammen i en forbløffende rund ball, flyving er ikke komfortabelt for noen passasjerer

I dag har jeg blitt slengt rundt i all hast, tydelig påvirket av den utrolige korte timen jeg fikk sovet i natt. Jeg har følt meg mer som en zombie enn som det menneskaet/superbeistet jeg vanligvis er. Flyplasser er designet for stress, og sånn er det bare! Mitt farvel med fedrelandet ble kort og og bitter. Så mye som jeg liker Norge, er det noe med den sinnsyke kulden som gjør meg mindre sørgmodig når jeg tenker på at jeg ikke er der lengre. Litt som en bror du er glad i men som stadig gir deg buksevann og stapper frosker ned i underbuksene dine (min barndom var fantastisk, takk som spør. Jeg var han som plagde. Æresord!)

Vi har hver vår lille tv-skjerm da, så det er plenty å gjøre i dette flyvende slangemenneske-kollektivet. Jeg så litt Flight of The Conchords, og Friends og Monty Python også har jeg spist engelsk frokost og i stad gikk jeg på do. Åja, sorry. Dette er ikke Twitter.

Jeg er overbevist om at vi, den beskjedne gruppen på 6 mennesker/elektrikere blir iaktakk av majoriteten av personene om bord. To sekunder etter at jeg skrev den setningen ned spurte damen ved siden av meg om å låne noe å skrive med og jeg syntes jeg så en anelse mord i det spørrende blikket hennes. Olav Skjeggedal er enig med meg fordi han er enda mer paranoid enn et haltende ekorn i et grevlinghi.Han iaktar meg for øvrig også. Jada, han ser ut til å holde på med sitt og spille Nintendo DS fredlig med en anelse barnlig glede i sine blå, men jeg tar ingen sjangser og stoler ikke på noen!!

Jeg vet ikke hvem sin skyld det er, men min nye bærbare PC nektet å lades fullt ut av en eller annen grunn. Noen vil ikke se dette innlegget publisert! Hvem som har sabotert er kun spekulasjon på dette tidspunkt, men det er sikkert Cecilie (om det er det hun VIRKELIG heter da.)

Dette kan bli 12 blodige dager. Mer kommer når jeg ikke blir overvåket.