I AM THE TABLE

Metallica har mange ganger i sin lange karriere gjort dristige ting. De drev bort hele sin kvisete thrash-fanbase på nittitallet da James Hetfield ble hes, og Lars Ulrich oppdaget melkesyre i lårene, de spilte inn en liveplate med et annerkjent orkester selv om majoriteten av publikumet deres ikke kunne stave ‘orkester’ engang, også var det den gangen de sang om å være sint og ha høyt blodtrykk mens Lars dæljet standhaftig løs på et grytelokk i bakgrunnen. Folk har stått ved deres side likevel, og for tre år siden gav de ut en plate mange mente var et hyggelig gjensyn med gamle, gode tider. Bare synd at gitarene ble spilt inn på forsterkere på hele ti watt og lyden guffet opp til øregangene skrek etter nåde. Jepp, gode gamle Metallica.

Og nå har de gjort det igjen. Metallica har reist opp til ett eller annet aldershjem i Amerika og hentet med seg Lou Reed. Lou Reed er kjent for å ha sunget i Velvet Underground, og å være eldre enn mange norske fjell. Sammen har de laget en plate, og vi dødelige har fått høre en låt: The View.

Først litt om albumet:

Det heter LULU og er basert på et skuespill fra lenge siden om en dame som heter Lulu. Med andre ord, akkurat det du forventet da du hørte Lou Reed og Metallica skulle jobbe sammen.

Her kan du høre The View

Jeg har hørt på den tre-fire ganger i løpet av de ukene den har vært ute, og først nå har jeg virkelig fått samlet tankene mine.

“The View” er virkelig fryktinngytende på alle de gale måtene. Dette makkverket åpnes med en, boktstavelig talt, taktløs tromme-beat, komplett med malplasserte basstrommeslag som ikke treffer noe som helst. Lars Ulrich burde ha vært en habil trommis, med alle de millionene bandet han spiller i har gitt ham. Istedet har han valgt å gi seg som en under gjennomsnittlig metal-trommis. Vi blir servert et riff jeg ikke kan tro kommer fra selveste James Hetfield, om det er han som har laget det. Er dette samme mannen som gav verden riff-perlene “Sad But True” og “The Thing That Should Not Be”? Dette riffet likner noe man spiller i kjedsomhet mens man ser en film på PCen.

Så kommer Lou Reed.

Åh

Herre

Gud.

Det kan ikke være ekte, kan det? For de der ute som ikke vil utsette sine ører for The View (heldiggriser), kan “vokalen” best beskrives som en gammel, full mann på en bar som prater til bartenderen med fragmenterte setninger og plutselige grynt, før han i tåke spør om noen vet hvor han bor, og kollapser i en dam av øl og piss på gulvet. alt dette med St.Anger på nedsatt hastighet i bakgrunnen. Lou høres virkelig gammel ut. Jeg sverger at jeg hører en sykesøster i bakgrunnen et sted. Og rasling i pillebokser. Teksten er i det minste ektefølt og sår. Den handler om Lou Reeds liv med pacemaker og hofte-erstatning.

Haha. Ok, spøk til side, her er et utdrag fra teksten til The View:

OH THROW IT AWAY

FOR WORSHIP SOMEONE
WHO ACTIVELY DESPISES YOU

FOR WORSHIP SOMEONE
WHO ACTIVELY DESPISES YOU.

Ok, ganske banalt, men er det ikke verre?

I AM THE TABLE.

…

Åh, ok, James. Du er bordet. Ikke ET bord, men SELVE bordet. Jeg tror deg.

I AM THE TABLE.

Hold KJEFT!

Ok, kanskje ser jeg på dette helt feil. Dette er bare EN sang, og albumet er sikkert ganske eksperimentalt, og veldig varierende i sound. Ja, det blir sikkert bedre. Hei, jeg fant en tekst til fra albumet. Dette er “Pumping Blood”.

Waggle my ass like a dark prostitute
Coagulating heart
Pumping blood

Ja…ha…Vent, det er visst mer her…

I will swallow your sharpest cutter
Like a colored man’s dick

HVA FAEN HAR SKJEDD MED METALLICA?! ÆÆÆÆÆRRRGGGGHHHHH KNUSE TINGGGG ÅÅÅÅÅÅÅÅ JEG SKAL FFFFFAAA-

*

Hei hopp! Jeg beklager det lille utbruddet ovenfor, men jeg kan garantere at det ikke vil skje en gang til, det har legen min lovet meg. Jeg har også fått sykemelding for 30 uker, så da blir det mye blogging fremover! Men, jeg får ikke lov å hisse meg opp lengre.

Hjerteinfarkt i en alder av 21. Huh…

Porksoda.

 

Stikkord: Akerselva, I AM THE TABLE, Lou Reed, Metallica, Søppel

Porksoda TV – Frogner

Så, det er bestemt. Jeg må gjøre dette igjen. Og med dette (om ikke kursiven var en indikator er tonefallet mitt spesielt skarpt nå. Og sint. Arg) mener jeg å se på populære TV-programmer og anmelde dem her. Jeg hadde ikke så fryktelig lyst, men Frogner (også sagt sint!) er et program jeg ikke kan unngå å ta en titt på. Det blir markedsført som et slags “realityshow” om – vent, la meg finne en beskrivelse.

I bydelen Frogner i Oslo bor, lever og jobber venninnene Cecilie, Linn Frederikke og Silje. På Frogner er det lov å tenke stort, ha skyhøye ambisjoner og drikke champagne med venninnene på en tirsdag, og det er nettopp dette livet jentene i Frogner lever.

Er du like spent som det jeg er? I så fall, ta hodet ut av løkka og bli med på:

Frogner – Episode 1

Sånn til å begynne med blir vi servert påstanden om at dette programmet KAN muligens KANSKJE være en smule ISCENESATT, men at jentene er ekte. Og om det siste betyr at de er farlig nære å fly ut i verdensrommet som følge av all luften de har i hodene sine, vel, det er min jobb å finne ut.

Jentene er Linn, Cecilie og Silje, og de bor på Frogner, stedet mange tror er veldig hipt og rikt, men som egentlig bare huser fraskilte gamle kvinnfolk med værhår og leverflekker om hverandre. Cecilie har blitt satt opp på en blind date, og er naturligvis spent. Hun sminker seg opp og forteller oss at alle vil bli rike, og sier de at de ikke vil det, så bare lyver de. Sjarmerende jente…Cecilie kan beskrives som en jente med kort, blondt hår og ambisjoner om rikdom. Ikke ulikt alle andre jenter fra Frogner. Neiiida.

Hun møter David på en bar, og forteller oss at han var en kjekk mann. David er en…Kjekk mann som jobber i en liten butikk som SNAKKER FOR FORT TIL Å FÅ MED SEG NOE ÆÆÆFJFIKGJDJD. Annet enn å jobbe med klær “og sånn” har de to til felles at de har håret klistret klaustrofobisk til pannen. De to deler en vin. Cecilie ser ut til å like ham, og alt går vel, men det er noe i gjære…Jeg bare føler det…spennning.

Linn: Flyvertinne, 31 år. Bla bla bla. Linn våkner opp ved siden av en mann. Han har armen sin komisk over kroppen hennes, og hun må løfte den unna for å komme seg vekk! HAHA! Alt dette med tøysete musikk i bakgrunnen. Det som bekymrer meg er hvordan TV3 fikk tilgang til leiligheten og kunne filme at hun våknet.  Jeg vet ikke om dere burde vise verden hva dere egentlig gjør for å få folk med på programmene deres, TV3. Kinky Kinky.

Cecilie blir spurt av…Han Kjekke (jeg er ikke homo) om hva som er hennes kvaliteter, til det sier hun, til kameraet:

“Herregud, hva svarer man på sånt?”

Gratulerer. Hvis du ikke klarer å svare på hva dine egne kvaliteter er, skriv dem ned i hånda di til neste gang noen spør deg. Eller tatover dem i panna, så skjønner alle hvor god du er i badminton eller flykapring eller noe liknende. Og hvis du ikke klarer å finne noen, så kan du jo stjele jentene fra “Sex & Singelliv” sine, slik som med alt annet dette TV programmet gjør.

“Jeg elsker blomster, men har ikke grønne fingre.”

Kan noen ta vekk internettet mitt snart?

Silje jobber med klesdesign, og det er en fjollete svenske der. For hva er vel designer arbeid uten en fjollete svenske? Nettopp, absolutt ingenting. Også blir Silje helt fra seg fordi hun får en rask deadline, og vil heller jobbe lenge med klærne sine. Det har jeg full forståelse for. Hun vil måle seg med klesdesignere på toppnivå.

Slik som...glem det

Sidenote: Cecilie er spesielt interessert i biler. Silje kjører en Buddy. Hun sminker seg mens hun kjører rundt i den, men det er ikke så ille som dere tror! Det er tross alt bare en Buddy. Hun kommer på jobb og det er noe kritisk som skjer. Noe med bukser, passform og zzzzzzzzz. Sorry, fikk flashback til tvangs-shopping med mor i mine tidligere år.

Silje må sy en bukse til neste dag, og det er krise. Jeg siterer:

“VI MÅSSTA HUICKA DENN I MÅRÅN DET AR JHETTEVIKTITT”

“Åj, shitt. Deeeeeeet er et problem for meg.”

“VÆRRFØRR????”

“Det står i manus!”

Ok, det siste stemmer ikke. Det er ikke direkte sitater. Men, hey! Kan TV3 jukse, kan jeg og. Her er et bilde av en rosa elefant.

Direkte relatert til Frogner...

And we’re BACK! Nye problemer oppstår for Cecilie, og hun finner seg selv i samtale med en latterlig sjåvinistisk mann som faktisk blir oppildnet fordi Cecilie alltid har likt biler. Han snakker om hvordan de naturlige forskjellene mellom menn og kvinner ikke må brytes ned, og at det at jenter liker gutteting og omvendt, er så altfor politisk korrekt. Jeg bytter navn på ham nå. Han går fra Han Kjekke til Han Tilbakestående. Her er et bilde av Han Tilbakestående:

Her vist med en penisforlenger av en klubbe.

Silje gir oss en sy-montasje, og jeg KLARER bare ikke å være interessert, beklager. Jeg prøver, tro du meg. Silje blir distrahert av et par som har heftig FAKE sex og til slutt går opp og FAKE skriker til dem til de FAAAAKE skal stoppe.

Hah, Han Tilbakestående:

“DU ER IKKE ENIG, DU BARE VET IKKE AT DU ER ENIG.” i at alle er helt like innvendig. Jesus. Han Tilbakestående har vært psykologistudent, noe som forklarer den ekstremt pseudo-intelligente pratingen om innstinkter og hjernen. Og det går opp for meg hvor FAKE dette er.

“Jeg håper jeg ALDRI treffer det svinet igjen.” Dere treffes sikkert på mange FAKE fester med alle FAKE folk fra TvFAAAAAAAAAAAAKE ok jeg stopper nå. Æresord. Jeg tror kanskje Silje klarte hele sysaken, men hvem bryr seg? Igjen, beklager, men jeg vil heller prate med grus enn å se på sying.

Cecilie og Silje drar på Moods of Norway-fest på Øvrevoll, der møter de Han Tilbakestående igjen! Han er like tilbakestående som vi husker ham, og det er mer TV3 sin feil enn noen andres, for “David” er ikke en troverdig dust. Han er en overdrevet fjonball av en karikatur. I en skjønnlitterær sammenheng funker det kanskje helt greit, men dette skal jo liksom være…Ehm, reality? Ikke sant, TV3? Cecilie bestemmer seg for å konfrontere ham en siste gang, hun sier til kameraet: “Alle vil jo kaste en drink i ansiktet til en mann, make a statement liksom.” Derfor velter hun et glass ned i skrittet på ham. Det gjør ham forbanna. Det sitter tusenvis av kvinner og knipser med fingerne mens de skriker “Girl Power” akkurat nå. Etter det kommer hun i kontakt med en innkjøper som liker den siste kolleksjonen hennes. HAPPY ENDINGS FOR ALL.

Eller?

For Linn drar ut på byen alene. Der får hun servert mannfolk fra øverste hylle:

“Hva er sjansene for at du blir med meg hjem?”

“Du ser litt støvete ut, kan jeg feie over deg?”

“Serriøst fine brød.”

“Du kan like gjerne ligge med meg med en gang. Jeg kommer til å si til alle at vi har gjort det uansett.”

Hun ble altså sjekket opp av Jokke 4-5 ganger. Hun går alene hjem.

Til slutt oppsummerer jentene ved et bord på en fancy restaurant. Au revoir. “VENNSKAPET ER LIVETS SØTSTOFF” ok, takk for meg.

*

Så, hva blir dommen på Frogner?

Meeeh. Det første jeg vil si er at det er ikke et reality-show. Alt med det er iscenesatt, kanskje ikke jentene, men hvis man iscenesetter alt som SKJER, alt de GJØR og alle rundt dem, så blir det fort litt…fiktivt da. Som en…”humor-serie” inspirert av “Sex & Singelliv”, er den ekstremt middelmådig. Ja, man kan le av Han Tilbakestående, ja man kan føle en viss glede når det går bra med Cecilie til slutt, men ingenting av det føles ekte. Og det som skader denne serien seriøst er at den er altfor KJEDELIG. Den er altfor kjedelig til å være en ny “Sex & Singelliv”, og den tar seg for mange friheter til å være en realityserie.

Vi snakkes når Trekant er tilbake. Jeg gleder meg ikke.

Passion for Fashion.

Porksoda.

 

Stikkord: Cecilie, David, FAKE, Frogner, Linn, Silje

Jeg skrev en bok II

Hey! Jeg takker for den gode responsen jeg fikk etter at jeg postet prologen til romanen min her forrige torsdag. Hvis du gikk glipp av den, så er den altså heeeeerrrrr.

Jeg velger å poste et kapittel til; et kort et det også. Dette er innledningen til del II av boka. Stort mer er det ikke å si:

Kapittel 11

Jeg skulle, med all min tilgjengelige lidenskap, ønske at jeg kan si at det neste som hendte var pent og pyntelig. Jeg vil si det, men det vil bli feil. Dette er ikke noe rent hjørne i min fortelling, men det skjedde altså; en illsint dame taklet meg. Så langt kom vi; men hvordan? Og hvorfor?

Jeg kjente et søkk i magen, nyrene, og falt øyeblikkelig overende på et rundt bord. Typisk mitt liv. Jeg hadde ikke engang fått begynt på min ferd gjennom den lange korridoren før jeg ble brutalt omkranset av et menneske med en styrke parallell med en vår-kåt okse. Emmy stoppet opp først da jeg hadde landet på bakken. Hun gjorde opp et oppskaket vesen, og ropte noe jeg ikke helt kunne høre. Hva så jeg? Jeg så livet til en rasende jevnaldrende kvinne, og armene hennes, som voldte meg mye smerte i både ansiktet og buken. Hun deljet løs på meg en stund, alle skrek, jeg, hun, Emmy. Det var et kalas.

«Ditt kidnapper-svin! La ungen min være i fred!»

«Mamma, hold opp!» Emmy tok tak i benet til sin mor og dro alt hun maktet. Jeg hadde sluttet å gjøre motstand, etterhvert gav også kvinnen opp, men rakk å gi meg et siste spark i siden. Jeg ynket meg og vred meg i smerte. Med en spastisk anstrengelse fikk jeg rullet unna i sikkerhet. Jeg blødde neseblod, dog ikke mye, hodet dunket, og noe i siden, sannsynligvis nyrene, gjorde fryktelig vondt.

«Hvaaaau?» jeg ble avbrutt av meg selv der jeg lå, hodet var i ferd med å sprenge i smerte. Jeg så ingenting, alt var mørkt. Den neste som pratet var Emmys mor.

«Jeg er Emmys mor.» Da var den mistanken ute av verden. «Hva gjør du med barnet mitt? Er det sånn at en hvem-som-helst kan bare kidnappe uskyldige små piker når det passer ham?» Hun trampet i bakken nær meg. Jeg så ikke opp, jeg hadde ansiktet limt fast i gulvet i et forsøk på å skjerme øynene mot dagslyset.

«For det første, så er det kjønnsdiskriminerende å anta at denne hvem-som-helst er en mann. Kvinner kan da også kidnappe, om de skulle ønske det. For det andre, jeg har ikke kidnappet din datter. Jeg er vaktmester her på skolen, og Emmy er min venn.» sa jeg

«Det er sant, mamma. Han er ikke farlig.» sa Emmy kontant.

«Hysj, kjære! Har du hjernevasket henne også? Svar meg!» Jeg ville svare. Jeg ville selvsagt fremme min sak midt oppe i alt dette kaoset, men det var som å kaste småstein i havet på dette tidspunktet. Helt fullstendig nytteløst. En stund var det ingen som sa noe, og jeg så det som mitt tegn til å stikke fram hodet. Jeg bøyde hodet opp, åpnet øynene, dermed blottstilte dem for lyset. Det var skarpt, og veldig gjennomtrengende. Emmy spurte meg om jeg hadde det bra, mens hennes mor, som jeg enda ikke kunne se, freste skjellsord til meg. Det var blitt kaldere rundt meg, som om noen hadde åpnet alle vinduene i korridoren, og invitert Kong Vinter inn på omvisning. Øynene mine vendte seg omsider til det skarpe, nye lyset, og idet jeg festet blikket på den ukjente kvinnen stanset hjertet mitt. Hun var ganske alminnelig i både tøyet og bygning. Lilla cardigan, fillete Uggs, baby-blå, håret var sort, pistrete. Det fantes fortsatt spor av en ungdommelig glans hos henne. Hun var furet, men av den sorten du ser hos raffinerte adelspersoner som var født øverst på samfunnets stige. Hun var slank, men formfull. Hele figuren gav inntrykk av en slags selvsikker bestemthet, og hun bar ingen tegn til å ha gått gjennom en fødsel tidligere. Men ansiktet hennes var virkelig slitent. Det var ikke å komme utenom. Det var selve definisjonen på «t-bane-tryne». Hun var like gammel som meg selv. Jeg visste dette med sikkerhet, fordi foran meg stod Kjersti Wangdahl, min gamle kjæreste fra den videregående skolen.

Stikkord: Bookie, holger, roman, tøft

Jeg skrev en bok!

…eller, riktigere blir å si at jeg skriver en bok. Helt siden slutten av 2010 har jeg jobbet av og på med en roman jeg selv føler har et ganske sterkt premiss. Jeg begynner å nærme meg slutten nå, og endelig har jeg grodd baller nok til å poste noe av det her. Det er ikke mye, men det er noe!

Det jeg poster er prologen, altså det aller første som skjer i boka. Dette er kapittelet før historien starter, på en måte. Det er ikke mye jeg vil røpe om boka enda, men den handler om en Holger Isaksen. Han er en mann midt i trettiårene som jobber som vaktmester på en skole. Han finner seg selv i trøbbel når Norges farligste mann slipper ut fra fengsel der han har sonet ti år, og det var Holger som var hovedvitnet mot ham. Problemene dukker opp på løpende bånd.

Hvorfor er Holger så redd for denne mannen, selv etter ti år, var ikke alt han sa sant?

Holger gjør en gigantisk vitenskapelig oppfinnelse, uten å selv ville det, og finner seg selv i en spiral på vei nedover. Alt han har til hjelp er en en hyperintelligent liten jente, hennes mor, en selvhøytidelig politimester, et par tafatte renholdsarbeidere, en latterlig fjern bibliotekar og noen bokstavelig talt usynlige krefter.

 

Altså, dette er noe av det første skrivearbeidet jeg gjør, og hvertfall det ALLER første jeg virkelig satser på, så jeg setter pris på ALL feedback! Liker du det? GI LYD! Liker du ikke? GI LYD!

Ok, here goes:

Prolog

7 Juni år 2000

«Fortell hva som skjedde, er du snill.»

Mytene om rettsaker er sanne. Alle som har sittet i vitnestolen vil fortelle deg det samme; det er ikke mye moro. Da jeg satt der oppe, stum som en østers, tok jeg meg litt tid til å danne meg et raskt bilde av mine tilskuere og deres blikk. Du hadde juryen; hvis blikk gav meg følelsen at de helst ville at jeg ble fort ferdig så de kunne komme seg hjem til en allerede forsinket fredags-middag. Det var dommeren, hans blikk liknet juryens kollektive skjerpa sløvhet, men med en anelse profesjonalitet mikset inn i det hele. Det var pressen, med sine glupske gribb-øyne og munnviker frådende etter saftig sladder. Skribenten, skjønt, hun så ikke vanligvis opp fra laptopen sin, da full konsentrasjon kreves for å skrive ned alt alle sier i en rettssal. Nå gjorde hun det, og blikket hennes var spørrende og tilsynelatende trett av all skrivingen (aktor hadde en vane for å prate i en svimlende høy hastighet.)

Den tiltalte hadde likevel blikket som skremte meg mest, naturligvis. Jeg satt jo der, klar til å fortelle hele Norge det jeg hadde sett den kvelden, 7 juni 2000. Det som skulle bli min siste dag som en bekymringsfri mann. Blikket til mannen som ble kalt Grevlingen boret seg sakte inn i sjelen min. Da det først traff meg var det skarpt, sint og ikke spesielt traumatisk. Men etter to-tre sekunder begynte øynene å gli over i et blikk som tydelig gav meg beskjed om at han ikke ville hvile før jeg lå på bunnen av Barentshavet. Det var et traumatisk blikk. Det blikket ser jeg enda klarere enn noe annet fra den varme dagen i rettssalen.

«Hr. Isaksen?» Jeg hørte dommerens raspende røst som om alt i mitt hode befant seg under vann. Jeg måtte si noe. Jeg hadde sittet i stillhet i Gud-vet-hvor-lang-tid. Dessuten hadde jeg ‘Take On Me’ på hjernen. Men hva sier man i en sådan stund? Sannheten? Absolutt ikke. Sannheten kunne bli forbeholdt til et parallelt univers der jeg, Holger Isaksen, var en fri mann. Today’s another day to find you. Løgn? Jeg var aldri god til å lyve. Som eldstemann i en søskenflokk på tre var det alltid jeg som måtte si sannheten og dessu-

«Hr. Isaksen, trenger jeg å minne deg på at du er i en rettssal, Guds nærvær. Jeg åpnet munnen for å si noe, og det som kom ut var de ordene som skulle gjøre meg til det jeg var i åtte år etter dette. Skyggenes fange. På papiret en fri mann.

Da jeg var ferdig med å dømme Grevlingen til 10 år bak Ullersmos murer, lente jeg meg tilbake i en ubehagelig stilling og tvinnet tomler til de indre tonene av Morten Harkets stemme. Jeg var på andre verset nå. Alt i alt var jeg ikke overbegeistret over å ha nettopp den sangen på hjernen, men det fantes verre, og jeg hadde annet å tenke på på det tidspunktet.

Grevlingen kom opp foran vitnestolen. To rettsbetjenter holdt hver av armene hans for min og andres sikkerhet, for Grevlingen var en farlig mann, selv med sitt spinkle legeme

«Du vil betale dyrt for dette, Isaksen! Du veit at jeg har folk overalt i Oslo.» Sa han som om han leste tankene mine. Sannsynligvis så han på ansiktet mitt, som gav innrykket av å bære symptomene til to scenarioer; iskald frykt, eller en massiv allergisk reaksjon. Han gliste bredt, vel vitende om at jeg var redd. Take on me. Og jeg var redd. Aldri før eller siden har jeg vært reddere enn jeg var da Grevlingens øyne bulte ut som en overmoden tomat mens han hveste fram forbannelse på forbannelse mot meg. I’ll be gone.

«Du vil aldri sove trygt. Glem aldri det.» in a day or twoooooooooooooooooooooooooooo.

Rettsbetjentene eskorterte Grevlingen ut, mens jeg satt tafatt i vitnestolen, skallen skranglende etter de siste ordene han hadde sagt til meg. Du vil aldri sove trygt. Glem aldri det. Jeg hadde ingen forhåpninger om det. Døren gav et fryktelig smell, som om den selv ville minne meg på hva slags vann jeg svømte i. Myr. Sump. Kvikksand. Jeg stod fri til å velge mitt metaforiske ståsted.

«Hr. Isaksen.» Begynte Politimester Kjelling; en middelaldrende mann med tomme, grønne øyne og slitent tredagers-skjegg.

«De er truet på livet av en av Norges farligste menn. Om De er redd, så er det jo forståelig. Fengsler er jo ikke like pålitelige som de var for bare 20 år siden, og alle kan jo bestikkes og – nuvel, det jeg forsøker å si er at vi skal ta vare på deg. Som en skadet fuglunge, en fallen kamerat, et trebent bord. De er i våre hender. Vi vil finne et nytt sted å bo for Dem, et Grevlingen og de andre aldri vil mistenke.»

«Er det langt unna her?» prøvde jeg, men etter å ha hatt med Kjelling å gjøre i et par uker nå, visste jeg at dette spørsmålet var en like døv idè som fiskepinner på julaften.

«La oss nu bare si det slik; De vil aldri mer føle frykten De føler nu.»

«Men» jeg vurderte kort, i mitt stille sinn, om jeg skulle prøve å forhandle meg til en brukbar løsning, men som sagt; Kjelling var på saken, så logikk var bare å legge under bordet. Jeg prøvde meg likevel på å spørre om hvor jeg skulle bo. Igjen.

«Ikke tenk på detaljene, vi tar oss av Dem. De er vår lille kjøttmeis, skadet av et sammenstøtt mot et nypusset vindu; hvem kan klandre Dem? De så det ikke komme. La oss lege dine sår, så vil De snart fly igjen» Politimester Kjelling tok fem sekunders pause for å ta inn sine egne ord. Jeg brukte denne pausen på å motstå lysten til å kaste opp. Kjelling la omsider en hånd på min skulder. Han hadde hårete knoker, men de var ikke spesielt store. Han kunne se ut som en selvhøytidelig hobbit til tider.

«Jeg forsikrer Dem; om 7 dager vil De være langt unna alle farer. Langt unna Oslo.»

En uke senere flyttet jeg inn i en leilighet på Hosle i Bærum. Oslo: 30 minutter unna.

Stikkord: En bok, jeg skrev en bok, kult!

Den usminkede sannheten bak superkjendisene

Journalistikk er særdeles viktig, nå som før. Vi vet alle hvor stort savnet etter informasjonen ville ha blitt dersom ingen hadde vært der, i felten, der det skjer. Det finnes eksempler på journalister som ikke viker unna for livsfare, det mest nødvendige å gjøre er å formidle det som skjer! Sikkerheten kommer siden. Om du ikke har tatt et øyeblikk ut av din dag til å sette pris på disse menneskene som gjør en viktig jobb for samfunnet, gjør det nå.

Med det sagt, så vil jeg få skrive litt om hva jeg følte da jeg snublet over en spesiell artikkel på VGs nettsider tidligere i kveld. Det startet med sjokk, lammelse, så en eksplosjon av malplasserte følelser, før jeg til slutt brast ut i høylytt grining, så bråkete at samboeren min måtte roe meg ned med litt luktesalt. Hun forstod meg likevel, for hun, som meg, ble absolutt tatt av dage av artikkelen. Linken til den sterke, personlige saken om en dysfunskjonell familie, om en bror og søster ikke kan finne kjærligheten som behøves for å bevare båndet mellom de to:

Her er den. Ikke les hvis du ikke har lyst til å gråte i flere timer.

“«Trekant»-Pias «Idol»-bror nekter å synge foran søsteren”

Slik ser den brutalt ærlige overskriften ut. Dette er historien om de to søskene som heter Trekant-Pia og Idol-Pål. Begge har fått kjendisnavn av sin felles mor, men de er ikke nærmere hverandre av den grunn. De sliter med kommuniseringen, der Idol-Pål nekter å la sin søster av blod å høre ham synge. Trekant-Pia blir satt på spissen av gravende journalister, og innrømmer at hun ikke vet hvor god sin egen bror er til å synge, selv om han er en av de 40 semi-finalistene i Idol, en konkurranse han, og 39 andre mennesker ble valgt til pga at de alle har et dobbeltnavn der Idol er det første navnet. Også synger de visst litt.

Trekant-Pia går nådeløst fram mot sin bror der hun sier:

“Jeg tror ikke han kommer til å vinne, men han er jo blant de 40 beste. Jeg har bare sett litt på nett av det han har gjort, men når det er semifinale skal jeg være med i salen og heie, sier Pia, som avslører at broren egentlig ikke er noen stor fan av «Idol»:”

Det er tydelig at VG har fanget en Trekant-Pia som er helt fra seg, og innerst inne, desperat etter å reparere blodsbåndet. Jeg brast i gråt da jeg så Idol-Påls svar til hennes stille bønner, for her er en mann som vet at han allerede har tapt denne kampen, og langer ut mot sin søster og hennes opptreden på høy-prestisje-programmet Trekant i fjor:

“Jeg får ikke håpe min opptreden blir like flau, sier Pål med referanse til Pias mange stunt i sex-serien.”
Jeg vil gjerne få takke VG for å sette på spissen det mange av oss kanskje frykter. VG er ikke redd for å dra verdens øyne vekk fra katastrofene som herjer overalt rundt oss. Sult, krig, død og vold er alt verden bryr seg om, men VG har alltid gått mot strømmen. Man kan bare håpe at denne svært sterke beretningen om en familie som kjemper en tapt kamp vil bli brannfakkelen i en medie-revolusjon! Trekant-Pia blir ansiktet på de som strekker seg langt, kanskje litt for langt i blant, bare for å holde fast i de vi er glad i. Idol-Pål blir ansiktet på de som aldri åpner sine armer, de som aldri vil svelge stoltheten, de som lar den vanvittige berømmelsen gå til hodet deres. Det er ikke et pent portrett, men det er den usminkede sannhet.

Men, til syvende og sist vil Trekant-Pia møte en person som alltid vil synge for henne, kanskje da vil hun forstå hvor hun trådde feil. Og kanskje vil Idol-Pål en dag våkne opp og forstå at livet ikke bare handler om lukrative auditions og Hank Von Helvete og luksuslimoer og sminking og direktesendte sendinger! En dag vil han synge for oss alle.

Er det noen som husker Cape forresten?

Porksoda

Stikkord: blodsbånd, Gråt, Idol, Sannhet, Seriøst VG dere er så jævlige, Trekant

Mars er fra Neptun

Jeg stod rakrygget, stivere enn en saltstøtte, i rekkene. Øynene mine pekte rett fremover, men i mitt sidesyn kunne jeg se General Glrlrl marsjere ned langs rekken ved siden av min. Jeg turte ikke vri hodet for å undersøke, men antok at det var over 1,000 oppmøtte rekrutter der sammen med meg i Rangens Hall den dagen. I det store og hele, tenkte jeg, er jeg ikke mer enn et sandkorn i en storm. Jeg hadde jobbet hardt med seg selv for ikke å tenke slike tanker, men da jeg så alle de andre forventningsfulle fjesene rundt meg, kunne jeg ikke noe for å føle meg liten og ubetydelig. Mitt navn; X-3391. Født og oppvokst på Neptun sammen med 500 milliarder andre av min sort, og jeg visste at for General Glrlrl var jeg ikke spesiell. Bare enda en rekrutt som skulle testes. Èn feil, og så er det enda et år i treningsgruvene på Fnarrklarr. Står man på prøven, derimot, får man oppfylt alle drømmene man har trent seg opp mot å nå: Et oppdrag. Oppdraget blir din mening med livet; en ny grunn til å stå opp om morgenen – ikke at man har noe valg, eller hvile før oppdraget er utført.

Jeg var en rekrutt ved  Senteret  for Romfart & Meningen-Med-Livet i Nyyhlasth-galaxen, spesialiserende i ondskap ved sabotasje. Vi lærte måter å destruere hele planeter innenfra på både direkte og subtile måter. Jeg har fått mye uvurdelig lærdom, som jeg vil kunne ta med meg videre i oppdraget mitt. Måten de bestemmer hva oppdraget ditt skal være er med en super-computer som kalkurerer ditt beste bruksområde etter en tre-delt test. Den tre-delte testen, som alt står og faller på, består av:

1. Hjernevask. En fullkommen rekrutt vil bli prøvd ut i sin evne til å påvirke et livsforms vilje ved hjelp av ren overtalelseskraft og list. Man trekker mellom tre livsformer på prøven: Mammut, Tre-haket Gorgergnom og menneske. Det sier seg selv at menneske er den enkleste livsformen å knekke, og de aller fleste som trekker menneske består uten større problemer.

2. Kreativ problemløsning. Du får framstilt en problemstilling, for å så løse den på en kreativ måte. Eksempel? En rekrutt fikk utdelt denne problemstillingen: Finn nålen i høystakken. Han brant ned høystakken, fant nålen i asken, og bestod med glans.

3. Shotte-konkurranse. Fordi, hvorfor ikke?

Det tok 3 timer og 43 minutter før jeg fikk rykke fram til selve hot-seatet der jeg ventet med 4 andre; en av de var en diger brande på minst 3 meter. Hvordan har jeg en sjanse her? Jeg tenkte så det knakte i det øverste hodet mitt, og det var da jeg bestemte meg for å bli mer enn et serienummer. Jeg skulle bli noe stort, få et navn, bli et navn, kanskje sabotere et sort hull, kanskje plage sol-monsteret i Melkeveien, kans – “X-3391, neste.” Mer rakk jeg ikke å tenke. Jeg svelget tungt, og gikk med vinglete skritt opp til podiet, og det er det siste jeg husker på en stund.

Detaljene kom senere. Folk fortalte meg at jeg var mer fokusert enn noen andre den dagen, og at jeg leverte en utrolig sterk, nesten følelsesladet oppvisning den dagen. Jeg bestod selvsagt! Jeg kunne ikke tro det! Jeg steg opp på podiet for å la den mektige maskinen Duppeditto avgjøre retningen på mitt nye liv. Det var stille. Veldig stille. Alle i salen holdt pusten for min skjebne, for etter min oppvisning hadde de fått en ny forståelse om hva det ville si å være en ekte sabotør. Jeg hadde aldri drømt om slik oppmerksomhet før! Det var en berusende følelse. Jeg måtte ha mer.

Duppeditto gav fra seg et par lyder som kunne beskrives som maskin-gulping. Det hadde vært en lang dag for alle.

“Squuiiiiii”

“Knrggg”

Så kom det et høyt klikk, før maskinen talte:

“Som følge av din høyst imponerende oppvisning, ser jeg det passende for deg å motta et svært viktig område: Jorda. Jorda, som ligger som tredje planet fra Solen i Melkeveien huser altfor mange arrogante vesner, bedre kjent som mennesker. Disse vesnene er likevel ikke ukjent for oss, ettersom de ikke bare ødelegger sin egen planet, men ved å dumpe tonnevis av søppel i rommet hvert år, ødelegger de mye av Melkeveien også. Problemet er at selv om de ødelegger seg selv, så skjer det for sakte. Du, X-3391, skal få et oppdrag: Du skal bli musiker, skifte fjes, skifte navn, og du skal lage musikk som irriterer hele jordas befolkning. Musikken din vil gnage seg inn i hodene til menneskene – ja, de har bare ETT hode hver. Haha. Dåsemikler. – og, om alt går som planlagt, vil de ødelegge seg selv i ren fortvilelse. Du skal bli som dem, gå som dem, snakke som dem og du skal få et navn som dem.

Fra denne dag vil du hete Bruno Mars.”

 

 

…and the rest is history

Porksoda.

Det største i verden

Jeg er 20 år – snart 21 – og som de aller fleste 20-åringer (Det vil si, de som ikke sitter fast i russetiden som en smellfeit huskatt sitter fast i svingdøra) tenker jeg mye på fremtiden. På jobb i dag da jeg jobbet med 9-åringen jeg er assistent for, gjorde vi en oppgave der han skulle skrive om hv0rdan han så seg selv om 15 år. Der han skrev om verdensherredømme og ambisjoner om superkrefter, som 9-åringer flest, tenkte jeg litt dypere på det.

Jeg har hatt en lang pause fra denne bloggen IGJEN! Jeg beklager at jeg behandler denne bloggen som om en mannevond husfrue jeg aldri kan helt forlate, men ærlig talt: Rekk opp hånda de som faktisk savnet innleggene mine?

Nettopp…

Jeg er likevel innstilt på å prøve igjen, og samtidig ta et oppgjør med meg selv; hvem er Porksoda om 15 år?

En 35, snart 36 år gammel mann med støvete soverom og ølmage. Porksoda har ingen form for kjærlighet rettet mot seg, annet enn hos den hvite ilderen han stjal fra et amatørsirkus, og selv den viser det kun ved å prosjektil-drite i fanget hans ved jevne mellomrom. Porksoda har gitt opp alle drømmer om å bli kjendisblogger, og bruker mesteparten av sin tid til å skrive for Dagbladet. Som følge av dette har han gitt opp all integritet.*

Dagbladet er storfornøyd med Porksoda, pga hans treffsikkerhet i nyhetssakene. I 2016, da Nord-Koreas leder, Kim Jong-Il endelig innså at sitt totalitære regime var bare tullball, og bestemte seg for å åpne landet sitt for alle og enhver og gjøre alles liv litt bedre, det var da Porksoda glimtet til og skrev saken: “Per Sundnes om: Brillestyrker, mikrofoner og livet som lavere enn en krakk.”. Dagbladet printet selvsagt saken som forsidestoff. Siden har han forsøkt hardt for å toppe denne saken, men har ikke fått det helt til. Dagbladet klager ikke, for han holder avisen relevant for alle som syns Se & Hør er litt for dyrt.

Et år etter storsaken, og dens suksess, tok Porksoda opp dyrt lån for å kjøpe et hus formet som et trommesett. Han fikk ideen fra en gnom med oransje hår og tenna på tørk fra en drøm han hadde.

Ok, dette begynner å skeie ut. Uansett, det er mange som forsøker å se seg selv om mange år, og hvor de kommer til å være. Kanskje er det derfor mange personer velger å leve studentlivet til de er over 30 år gamle? Disse evigunge, luftfattige medlemmene av samfunnet som elsker å gå på skolen fordi man får studielån, en grunn til å fraskrive alt ansvar, og i det hele tatt starte på livet. Egentlig er jeg bare misunnelig; jeg hadde gitt bort alt jeg eier for å ta ex-phil på Bali sammen med halve Norge.

Er det et poeng her?

Eh

Joda

Jeg så en mann som ikke vasket hendene sine etter et do-besøk på kinoen for en måned siden. La meg fortelle dere at vi som samfunn har verre å slite med enn tsunamier og jordskjelv og Katlas pms-ing, når utviklingen ikke har kommet langt nok til at alle forstår at de skal vaske seg på henda etter å ha vært på dass. Fy faen, også kinoen da. Glad jeg ikke snyltet popkorn av han…

Dette vil bli mitt første innlegg i 2011! Det er artig for meg å vite, siden jeg er en hund etter statistikker. F.eks: Visste dere at 9/10 som ikke vasker seg på hendene har stor sannsynlighet for å drukne som følge av å stirre oppover med åpen munn når det regner? Det er sant.

Men, jeg sporet av igjen. Hvor var jeg? Åja, om 15 år kommer jeg til å ha Norges mest populære blogg, og alt jeg kommer til å skrive på den er hvor mye jeg hater alle som leser den, og at jeg er omringet av patetiske folk og at alle andre enn mer er idioter og grusomme. En middlefinger til zamfunnet ukno.

Også kommer jeg til å dø lykkelig.

Foreeeva young, I want to be…

Porksoda

*Porksoda er ikke samme person som Andreas V, men han vil nok gjerne være det.

Stikkord: back, poenger, Porksoda, teit

Cheeerio Porksoda

Da var det dags for et nytt år allerede. Det virker som det var i går at jeg skrev det siste Japan-innlegget rett etter nyåret ble feiret inn. Jeg hadde en god tro på at dette året kom til å bli bedre enn det forrige, og det ble det jo! 2010 var året jeg fikk tilbakemelding fra deltakerene fra Bartenderskolen, og Fotballfruen. Det får meg til å føle meg viktig når folk faktisk LESER det jeg skriver.

Så, hva har vi lært i løpet av dette året? Vi har blant annet lært at aske stopper all form for flytrafikk i månedsvis. Jeg forstår det veldig lett, jeg. En gang slapp jeg en askesky inn i huset mitt; den slo meg bevisstløs, stjal alt jeg eide og urinerte på meg før den dro igjen. Aldri stol på en askesky. Island bestemte seg tydeligvis for å ta igjen for den gangen alle mobbet de for å være fattige. Det var litt i det meste laget, spør du meg. Spesielt ettersom de allerede hadde tatt igjen ganske grundig med denne heslige saken. Åh Island! Tar din vrede aldri slutt?!

Nok om det. Jeg velger å oppsummere året 2010 på en verdig måte. Med lister!

Årets beste sosiale nettverksplass – Facebook i år igjen, gitt. Facebook vil nok bære denne tittelen helt til det kommer en side med en funksjon der man kan stikke hånda inn i skjermen og klaske til folk med statuser som “Jeg er så awesome”.

Årets dårligste sosiale nettverksplass – Det er viden kjent at Nettby har måttet legges ned i år. I 4-5 år har siden vært en tumleplass for spesielt oppmerksomhetssyke emoer og eldre mennesker som finner en spesiell glede i å plastre profilen sin full av blinkende hjerter, men Nettby hadde i det minste vett nok til å skjønne når de skulle gi seg. Det har ikke Twitter. Twitter er og blir Norges dølleste sosiale nettverk, med tusenvis av folk som føler at de må dele med andre hva de spiste til middag og hvor lenge de måtte sitte på skålen som et resultat.

Årets største kilde til irritasjon – VGTV. Det er helt utrolig at dere klarer å gjøre Dag Sørås umorsom! Vi har jo store klassikere som Oslo Girls; en serie jeg er lei av å snakke om, @Home som bare har en ting som er morsomt: Hasse Hopes bart. Og selvsagt alt det andre dere har i katalogen: En serie om en dame som sikler på klær i New York, Ted som ingen liker, SMS-rullett (som hadde fungert veldig bra i Russisk versjon) VGTV: HOLD DERE TIL NYHETER. Please…

Årets verste sang – Mange å velge mellom her, altså. Jeg VIL si My Heart Is Yours, Break Your Heart eller California Gurlzzssszz (er ikke 100% på stavingen på den, men tror det er noe liknende) men til sist sier jeg: Alle russesangene som kom ut år 2010. Om målet ditt, da du lagde russesangen din, var å høres ut som en elskovssyk lama med dårlig hals, GODT JOBBET. 2010 har vært et år med lamslående bedritenhet, skal vi tro russesangene.

Verste katolske biskop – Denne er vanskelig. Det åpenbare valget for mange blir mr. Kvarme, for sin humoristiske reaksjon på Gelius’ bok om sex i bibelen. Rart at han er så sjokkert over sex i bibelen, når så mange katolske prester velger å misbruke alterguttene sine. Derfor går årets verste katolske biskop til Georg Müller, og selv om han tilstod tafsingen i fjor blir han fortsatt årets biskopdrittsekk. Gratulerer!

Med det vil jeg ønske alle og enhver et riktig godt nyttår! Jeg er tilbake i 2011, og håper dere fortsatt leser bloggen min, alle 5 av dere.

Fyrverkeri, fyrverkera.

Porksoda

Porksoda TV – Jul med Hellstrøm

Hei sann. Jeg vet det er lenge mellom gangene jeg oppdaterer bloggen, men GI MEG MOTIVASJON! Jeg får jo ikke noe tilbake av samfunnet jeg så formålsløst hakker på. VG gir meg ikkenoe, ikke Dagbladet heller. Ingen bryr seg om Porksoda i julen. Snufs.

Jeg er til salgs, VG og Dagbladet. Kom og ta meg. Vinneren får en middag for to, også mobber jeg taperen enda mer.

Jaja. Jul med Hellstrøm, folkens.

Om noen lurte på hvorfor Eyvind Hellstrøm trenger enda et tv-program; ikke spør meg. Jeg tror vi har beveget oss milelangt forbi det å sette spørsmålstegn ved hva faen TV3 tenker med.

Hellstrøm troppet opp for å ordne opp i vertshuset Nordlændingen oppe i Harstad for over et år siden, og nå er han tilbake for å lage julemat for late kokker. Den eneste grunnen til at han er der, er fordi dama som er sjefen ved vertshuset er – og jeg siterer – “dritt lei” av å lage julemat. Det er en god del ting man kan gjøre før man ringer Hellstrøm når man sutrer over arbeidet sitt. Man kan stappe hodet inn i en bikube, for eksempel. Så, Hellstrøm må ta av redde-verden-tiden sin IGJEN for å ordne opp.

Dama (Agnete heter hun, BTW) forklarer at ting går “perverst” bra. 800% opp i omsetning, mener hun. Likevel plager hun Hellstrøm med sine smålige julematklager.

Jeg er IKKE kokken din. Joda. Men EGENTLIG ikke. Faen.

Hellstrøm og Agnete plotter å tilbrede smalahove – eller, en vegeterianers mareritt – og om du har ramlet på hodet litt ofte, så er det dette som er smalahove:

Søndagsklær til faaaar, og søndagsklær til moooor.

Neste dag setter Hellstrøm igang. Han hilser på en mann med et ALT for langt håndtrykk, og spør han hvor Agnete er. Mannen forklarer Hellstrøm at hun er på kjøkkenet, og Hellstrøm svarer med dette gullkornet:

“Der hun hører hjemme?”

Det finnes ingen latter nervøs nok til å respondere til det der.

Han går inn og finner Agnete. Hun står, ganske riktig, på kjøkkenet, med sauehoder overalt rundt henne. Med den rette vinklingen kunne dette blitt en skrekkfilm!

Dyrere enn Avatar

Selvsagt skal de to skøye sammen først. Hellstrøm setter derfor et sauehode foran ansiktet sitt. Ha. Ha.

For oss som ikke er så stødige på matlaging er det tekniske aspektet ved alle Hellstrøm-programmer den kjedelige delen. Det er jo ingen hemmelighet at Hellstrøm har peiling på hva han driver med. Det er bare det at det er helseskadelig kjedelig å se dette. Hvem ser på Hellstrøm for å lære om mat? De samme som ser på Idol for å finne ny musikk?

De to drar ut for å fiske. Oi, ingen tid til det! Vi skal ha reklamepause. Pink – Best Of OG en OB-reklame. Heldige meg. Vi er tilbake med fisking. De drar ut med et par andre Harstølinger (?) i en båt som heter “Harald”…Dere kalte båten deres Harald!? Hva kalte dere hunden deres?? “Trofast”?! “Passop”?! Nok om det, vi skal jo SE på fisking. Og det høres jo ekstremt ut som noe man gjør når man ikke har mer tørkende maling å glo på. De får omsider napp, og Agnete er den heldige som trekker opp 4 torsk. På TRE timer, får vi vite. Nevnte jeg at det spilles julemusikk med trekkspill i bakgrunnen? Herlig.

Vel tilbake på kjøkkenet dynker Hellstrøm fisken i salt. Ikke strør; dynker. Jeg er ingen kokk, lege eller…saltekspert, men jeg er ganske sikker på at man ikke skal ta på så mye salt at maten ser ut som Tony Montanas kokain-haug. Han fortsetter med å smøre tynt på med smør fordi “20 gram er alt menneskekroppen trenger.” Jaha!? Jeg vet ikke om jeg skal ta helsekost-tips fra noen som tar på så mye salt at man kan lage saltengler i maten!

De to fortsetter å tilberede maten med bacon, løk, øl,og ehh…beklager jeg fulgte ikke med. Jeg ble oppslukt av en flue i taket mitt. De siste 5 minuttene har blitt brukt på tilberedingen. Og, ærlig talt, jeg sitter å skriver dette uten å se på hva som skjer på skjermen engang. Hva skjedde med sinte Hellstrøm!? Hvor er fiaskoene? Hvor er den flaue kjeftingen? alt det er blitt erstattet av trøtt tørrprating man som regel tyr til når været blir for uinteressant. Hellstrøm er kanskje i sitt element, noe han ikke synes å være når han kjefter på folk i sine andre programmer, men GUD BEDRE dette er KJEDELIG!

Selskapet har også begynt, men jeg følger ikke med. Det er som å se et edru julebord. Ah, der skålte de også gitt.

Vi får enda en pause. 4 reklamer denne gangen. Ikke at jeg gleder meg til å komme tilbake til Hellstrøms helveteskjøkken, men 4 reklamer er for mye selv for TV3.

Tilbake. Endelig. De to er på kjøkkenet og bedriver ølsmaking til sausen, før de snakker om hva de skal ha i den. Dette programmet er som å være med på din fars kontorjobb når du er barn. Du blir ignorert, folk snakker om ting du ikke har greie på, det er pinlige pauser, og du er fanget der til det er over. Klart jeg kan skru av, men ikke faen om jeg kaster bort de 30 minuttene jeg allerede har brukt på dette. Jeg skal overleve dette, og dere må lese om det.

Gjestene blir omsider servert hovedretten: Smalahove. Og hva er dommen? Er dere klare for klimakset? Dette øyeblikket har vi ventet på hele innlegget…

 

…

 

*gulp*

 

…

 

SELVFØLGELIG LIKER DE DET, DETTE ER ET TV3-PROGRAM!! Tror noen at det er plass til originalitet?? Jeg kan vedde en milliard kroner på at alle er storfornøyde med smalahove-middagen, og at alle hadde det kjempefestlig og at alle har vunnet seg litt ekstra julestemning denne kvelden. Og vet dere hva!? Det er akkurat det som skjer! WOW. The end.

Så, hvordan blir min dom av Jul med Hellstrøm? Vel, det er…kjedelig. Veldig, veldig kjedelig. Når vi snakker om reality-programmer er det et av de aller dølleste jeg har sett. Ingen latterlig dårlige sekvenser som i Oslo Girls, ikke like flaut som Trekant, bare ubeskrivelig kjedelig. Dølt! La oss innse det: Hellstrøm fungerer som den irriterte bedreviteren på kjøkkenet, ikke som en koselig, snill kar. Klart, han ER snill og koselig, men det er ikke underholdende, og det er det Jul med Hellstrøm skal være, ettersom det er på TV, ikke sant?? Det er ingen underholdningskurve, eller spenningskurve for den saks skyld. Plottet suger, ingenting skjer, og ingen sier noe særlig morsomt, untatt den ene replikken om kjøkkenet fra Hellstrøm som jeg nevnte tidligere.

Jul med Hellstrøm er som å se på julefeiringen til en familie der du ikke kjenner en eneste person utenom èn. Og han er edru.

Jul med Hellstrøm – episode 2

Oh, siden året er snart omme og alt mulig…

FACEBOOK

TWITTER

BARE FØLG MEG NÅ.

Porksoda.

Stikkord: Hæstkuk, Hellstrøm, Mat, Smalahove, Torsk, TV3

Menn er svin

Jeg lar meg ofte irritere over Facebooks kjedemeldinger. De som sendes rundt som pest på rotter men er som regel harmløse. Bare irriterende. Idag så jeg en jeg lo godt av. Jeg har allerede skrevet en blogg om en kjedemelding laget av menn, og FOR menn. Der mobbet jeg den mannlige leseren og den mannlige målgruppen, så det er bare rettferdig i det likestilte samfunnet vi lever i at jeg mobber kvinner litt og. Det tåler dere? Alle 1 kvinnene som leser bloggen min får prøve å ta ting med en klype salt.

Dette er: 21 ting kvinner kan, som menn ikke kan.

1. Get pregnant: Sure, guys contribute but they’ll never get as close (literally!) as we get to our own babies

Jeg er nesten 100% sikker på at det finnes en helt grusom side ved det å ha et barn inne i seg. Hint: Det skal ut en gang og.

2. Fake it: Cue the famous scene from When Harry Met Sally. Enough said.

Øyh! Vi menn faker mange ting; vennlighet, følsomhet, sportsinteresse, etc. Vi faker som regel alle våre gode sider.

3. Ask for directions: We have no problem pulling over and asking for help. Consulting the GPS doesn’t count either, boys.

Greit nok, vi menn er ganske råtne på det området, men når vi først får oss til å spørre en fremmed om hjelp, slipper vi i det minste slibrige henvendelser fra klamme, svette typer. Eller er det et pluss?

4. Look sexy while sipping fruity cocktails: What guy do you know can look hot with a pink drink in his hand? Oh, and by the way, we look damn good drinking beer too.

Jeg tror ikke så fryktelig mange menn gråter fordi de ikke kan se bra ut med rosa drinker dekorert med minst ett fruktfat. En ting til: Ingen ser bra ut når de drikker øl. Ingen ser spesielt bra ut når de drikker noe, og det er ikke akkurat på toppen av vår liste når det gjelder drømmedamens kvaliteter! “Mmm hun drikker den stråbærri dækkerien skikkelig horisontalt ass!! Grrr” Neppe.

5. Live longer: It’s a fact, women live five to ten years longer than men. Plenty of time to take a few more vacations, have a few more orgasms, and maybe hook another hubby.

Altså, dette er snakk om et par år i åtti-årene. Jeg vet ikke hvor mange orgasmer de fleste planlegger å ha innimellom kramper, urinveisinfeksjoner, lårhalsbrudd, slag, demens og spontan falling i søvn, men jeg tror jeg holder meg til å kjefte på unger på skateboard når min tid kommer.

6. Have multiple orgasms: No need for us to wait and, um, reload.

Nydelig ordvalg, frøken.

7. Multitask: We can talk to our BFF on the phone, while watching America’s Next Top Model and doing lunges. No sweat.

Ey! Jeg kan faktisk gå, nynne og  tygge tyggis samtidig! Kom ikke her å si at ikke det er multitasking. Jeg sitter faktisk og skriver mens jeg drikker cola akkurat nå det går veldigijuolgfjgiorghoiurroouiruorhurg38jkjfpooo3i9

8. Get a new last name: Or just drop it all together, à la Fergie and Madonna.

Har jeg gått glipp av et møte der man bestemte at menn ikke får skifte etternavn?? Dette er også et ganske ræva argument, for tradisjonelt sett har kvinner måtte overta mannens etternavn ved giftemål. Da er det ikke så valgfritt, gitt.

9. Wear skirts: They keep us sooo much cooler in the summer than men’s shorts. Plus, a hot mini is sure to score us a few free drinks at the bar.

Du har visst aldri vært i Skottland…

10. Get out of a speeding ticket: A little smile and a “Sorry, officer” is all it takes to get off scot-free.

Igjen, det finnes nok menn der ute som slipper bøter. Det er som regel ved å unngå å kjøre som en full bever. MAGI!

11. Become a cougar, not a dirty old man: Sure, the idea of an older man sounds hot, but the reality is often a skeezy shmuck. Cougars, however, are fierce. Like: Demi Moore.

Kan ihvertfall si at det ikke finnes så mange “cougars” her til lands. Hollywoodfruene minner mer om skjeløyde gauper med skabbepels. Vi menn blir ganske ufyselige når vi blir eldre; vi får ørnereder i øre og nese, vi får lite delikate brune flekker over kroppen, vi mister hår, vi blir krokete og likner på reject-ewoks. Vi slipper ikke billig unna, men vi drar dere med oss ned, kvinner! Overgangsalder, anyone?

12. Wing it on the dance floor…convincingly: Guys will be so busy checking out your shaking booty, they won’t even notice you’re not a great dancer.

La meg få dette helt klart fram: På vegne av alle verdens hannkjønn i alle land:

*ahem*

Dansende, fulle kvinner er IKKE sjarmerende. Det er bare noe som kåte studenter lar dere tro.

13. Wear high-heels: They add four inches to our height and make our legs look fab. Hey guys, what do your ratty old sneakers do for your physique?

Hva vi gjør? Åh, nei jeg vet ikke jeg…Åja, det holdt jeg på å glemme: MENN ER NATURLIG HØYE FRA FØR! Jeez. Det virker nesten som om testen er rettet mot mandige kvinner, heller enn menn, ettersom disse tingene som disse kvinnene skryter av er nesten bare ting som menn gir faen i.  

14. Flirt with the bouncer: We bat our eyes at the doorman and get in the door with no cover charge. If a guy were to try it, we’re thinking he might get kicked out of line.

Prøv kilt.

15. Blame it on PMS: Just say the words “cramp,” “tampon” or “period” and men instantly let you have your way.

Eeeh, om en mann klager på feilplassert tampong, skal jeg LOVE DEG at folk lar han være i fred i fremtiden.

16. Grow out our hair: We miss a haircut appointment and our hair just looks longer and sexier. Guys miss theirs and they start looking like they’re homeless.

Ja, for som vi alle vet: Hår vokser en halv meter hver eneste dag.

17. Cover up a zit: Both men and women are prone to blemishes, but one of the sexes has a multitude of concealers and creams at their disposal to cover them up.

Tror kvinner at menn smelter hvis de rører ved ansiktskrem? For vi gjør ikke det! Bare hvis man tar feil av lotion og Plumbo.

18. Get aroused without the entire room knowing it: We don’t have to cross our legs or grab the nearest textbook whenever we get turned on in public.

…og det trenger vi? Alle gutter jeg kjenner går rundt med en textbook sånn i tilfelle rottefelle.

19. Wear a thong: They make our ass look great and are a surefire way to turn on a guy. If a dude tried donning one, well, it would just look gross!

IKKE fortell meg at en tanga er behagelig, for da er du en løgner. Jeg kjøper ikke den. Greit, det er vanlig for dere å ha de på, men det må være alt annet enn behagelig, så ingen misunnelse der. Og en annen ting. Kan ikke String-Emil rocke stringen kanskje?

20. Get a manicure: Hanging at the nail salon is just a normal day for a woman. But a guy getting a mani/pedi is bound to get weird looks.

Og alle verdens gutter gråter igjen.

21. Make a longer list of our talents. The Askmen list was pretty short with only ten measly items on it. Oh, well. Looks like we win again!

Høres ut som en utfordring, missy! La meg få presentere:

Porksodas liste over ting menn kan!

1. Vi kan hogge trær! GRRR.

2. Vi drikker øl! Gurr gRR.

3. Vi banker oss på brystet oftere enn kvinner.

4. Vi skriker mye og høyt!

5. GUUUHHHH!!!

6. Vi er skjeggete!!

7. Øl. Nevnte jeg det?

8. Vi liker fargen SORT!

Fuck it, jeg er sulten…

Village-person.

Porksoda.